Psykiatri

Vi har psykiatripractical en gang i uken, for min gruppe er det på fredager. Practicalene er 90 minutter lange, og består av at psykiateren vi har for anledningen prater om et gitt emne, la oss si "Schizophreni". Vi gjennomgår symptomer, likheter og forskjeller til andre diagnoser, diagnostisering og behandling. Etter dette hentes det som regel en pasient, hvorpå pasienten og psykiateren forteller om pasientens plager; sykdomsforløp, familiær historie og utvikling ift. behandlingen. 

Forrige fredag fikk vi en helt nydelig dame som pasient. En sprudlende og skjønn dame i midten av 30årene, som fortalte sin historie på engelsk (hadde jobbet i England i et par år). Hun lo av seg selv, og ristet på hodet over hvor "håpløs" hun selv syntes hun hadde vært da hun ankom sykehuset uken før. Da vi møtte henne skulle hun hjem på permisjon i helgen, for så å bli skrevet ut nå til uken, dersom hun fortsatt var så fin i formen. Med andre ord var hun godt orientert da vi snakket med henne, noe som gjorde det veldig enkelt å ha en lett og fin tone. 

Bakgrunnen for oppholdet på psykiatrisk avdeling var ganske udramatisk, men hun hadde nok godt av det! Hun hadde tatt vare på sin hjelpetrengende mor i flere år nå, etter at moren havnet i en bilulykke. Moren var 100% hjelpetrengende, og derfor sluttet damen på jobben i salong, og startet heller opp en praksis hjemmefra, slik at hun kunne kombinere omsorg for moren og samtidig ha en inntekt. I tillegg hadde hun omsorgen for nevøen sin, fordi hennes bror, hans far, for tiden var utenlands og tjente penger slik at sønnen kunne gå på en privatskole. Det kombinerte stresset fra den syke moren, nevøen som krevde sitt samt overarbeid med jobb gjorde rett og slett at hun slet seg ut, og at hun slet med alvorlig søvnmangel i flere uker. Da hun ankom psykiatrisk mottak var hun desorientert i tid og rom. Hun fikk noe beroligende, og fikk endelig sove. 

Damen fortalte videre at da hun våknet dagen etter var hun forvirret over hvor hun var, og kunne lattermildt fortelle at hun hadde spurt legene om hun var med på Farmen, og om de hadde slaktet grisen med de blå øynene ennå.

Hun fortalte lystig videre om at hun nå følte seg mye bedre, og at hun var svært klar for å dra hjem. Practicalen gikk mot slutten, pasienten hadde nettopp ønsket oss lykke til i framtiden, og at hun håpte vi ville bli psykiatere. Vi gjorde oss klar til å si "hadet bra" og "fortsatt god bedring" til pasienten, da hun spurte oss med et stort smil: Can I ask you one question, please? Vi svarte selvsagt ivrig "Of course!" og smilte spent tilbake. 

Plutselig stivnet smilet, og hun ble med ett mer alvorlig:

- "What ever happened to Kelly family??

[...]

- Uuhh, I'm sorry - what? lød det perplekst fra oss.

- The Kelly family - the band. What happened to them? I have one cassette, but I want to buy a CD. Do you know where I can buy a CD from the Kelly Family? smilte hun forhåpningsfullt.

 

Hahaha!! Det var så syyykt uventet og ut av det blå at det ble usedvanlig komisk. Jeg måtte ta meg sammen for å ikke le høyt. Meg:

 

 Jeg møtte blikket til Eric og han bare:

 

Vi kunne jo ikke le, så klart. Men tror spesielt Eric slet med å svelge den.

Hun var iallefall monsterfan av The Kelly Family, og trodde de var fra Norge. Vi måtte dessverre skuffe henne, og innrømme at vi ikke visste hva som hadde skjedd med dem. Vi unnlot å si at de ikke er fra Norge, vi ville jo ikke ødelegge helga hennes fullstendig heller. Hun elsket forresten Norge og hadde en julestake fra Oslo. Dersom noen har en CD liggende og vil donere den kan dere sende den til meg, så skal jeg sørge for at hun får den!

 

Oppdatering:

Etter practicalen snakket Eric om at det hadde vært gøy om han brente en CD til henne. Jeg trodde ikke han kom til å gjøre det, men det kom meg nettopp for øre at nettopp det hadde han gjort: Han dro rett hjem, brente "The Very Best of Kelly Family" over på CD og syklet tilbake til psykiatribygget for å glede ei lita sjel.  Årets beste "feel-good"historie!! Spander ei øl på Ericsen, det fortjener han! 

Bombingen av Gaza

Jeg fikk en forespørsel her om dagen, om jeg kunne skrive en artikkel om mitt opphold i Palestina. Jeg sa selvsagt ja, og i dag satte jeg meg ned for å skrive litt. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle begynne, hva jeg skulle ta med og hva jeg skulle utelate. Jeg begynte å skrive mine umiddelbare tanker for å komme i gang, og det resulterte iallefall i noe som jeg ikke kan sende som svar til forespørselen om en artikkel, men som jeg allikevel vil dele med dere.

 

"Da bomberegnet nok en gang rammet det palestinske folket i sommer ble jeg fysisk uvel. Tankene mine gikk til alle de fantastiske menneskene jeg var så heldig å møte i fjor sommer. Tankene gikk til det to timers lange kaffebesøket hos en kone som fisket oss tilfeldig inn fra torget i Nablus, og som ikke kunne et eneste engelsk ord. Tankene gikk til alle de nydelige barna vi møtte i flyktningleiren, og da vi ubetenksomt arrangerte ballongleken for dem (den hvor man skal tråkke i stykker hverandres ballonger som er festet ved benet), og hvor hardt de hylgråtende grep om oss da det smalt fra sprukne ballonger rundt oss. Tankene gikk til den natten hvor vi selv satt engstelige samlet i stuen mens det smalt fra tåregassgranater utenfra. De israelske styrkene kom til universitetsområdet i Nablus i tolvtiden på natten, og startet et tre timers raid med massearrestasjoner av palestinske studenter, pepring av tåregassgranater i nabolaget og en tirade av skudd fra våpen i det fjerne. Fra vinduet vårt kunne vi se tungt bevæpnet israelsk militær hindre en palestinsk ambulanse i å kjøre forbi, vi så steinene bli kastet fra en demonstrerende folkemengde mot militæret og vi så militæret skyte mot folkemengden. For seks norske jenter som aldri har opplevd krig var det en skremmende opplevelse, selv om det i realiteten var ufarlig for oss, og ikke i nærheten av det så altfor mange mennesker opplever hver dag, og ikke minst opplevde i sommer.

 

I ettertid er jeg glad at jeg fikk oppleve denne skumle natten, og at jeg fikk føle det på kroppen. Bare èn natt med hjertet i halsen, og dèt uten familie, venner og barn å være redde for i området. Bare meg selv og reisefølget mitt. Heldige meg. Etter min måned i Palestina kunne jeg returnere til trygge Norge.

 

Men hva med de som ikke har den muligheten? De som sitter der nede nå, og som blir nektet utreise. De som med barna på armene sprang målløst i gatene i Gaza i sommer, på desperat jakt etter et trygt gjemmested. De hadde fått beskjed om å flykte, for snart skulle nabolaget bombes. Hvor skulle de flykte? De har ikke noe sted å dra, de har ikke lov å forlate Gaza.

 

Hva gjør du når du må plukke opp restene av en uskyldig barnekropp som ble offer for bomberegnet, en barnekropp som engang var full av liv og som elsket deg ubetinget? Ditt eget kjøtt og blod, ditt elskede barn.

 

Hvordan skal man reagere når man som tenåringsgutt mister hele familien til bombene? Hvordan skal man la være å la hatet gjennomsyre sinnet? Hvordan skal en klare å holde seg for god til styres mot det ekstreme?

 

Hvordan skal man klare å dra hjem og glemme når man som journalist er vitne til at sivile blir systematisk bombet, og at verden tilsynelatende er uanfektet av det du rapporterer? Hvordan skal man klare å tilgi når man mister sine kjære i et bombeangrep av en UNRWAskole, det ène stedet som skulle være trygt?

 

Tusenvis av døde kropper i Gazas gater. En familie drept i et bombeangrep; en hel verden for et foreldreløst barn, statistikk for politikerne.

 

Hvordan skal du plukke opp bitene av det knuste hjertet ditt og fortsette livet? Er det i det hele tatt mulig? Hvordan skal man klare å la være å hate?

 

Hvordan ville du reagert? Ville du skrevet et spissfindig brev til politikerne om hjelp? Eller ville du kjempet med blod, svette og tårer for landet ditt, folket ditt, familien din?

 

Folk snakker om terroristene i Palestina. Folk snakker om terroristene i Israel. Man kan bli sittende i timeslange ordkamper med beskyldninger av begge sider. Hva hjelper det? Begge sider har sine svin på skogen, ingen stiller i denne konflikten med plettfri vandel. Det er heller ikke relevant. Det som er relevant er det som skjer nå, det som skjedde i sommer.

 

Det som skjedde i sommer var at vi var vitner til et 50 dager langt slakt av et folk. 1500 sivile palestinere mistet livet, av disse mellom 495-578 barn, og over 10.000 mennesker ble skadet. Man kan mene hva man vil, men antall døde mennesker taler for seg selv; de store taperne er de sivile palestinerne.

 

«Det er ikke israelerne sin feil, palestinerne bruker barna sine som skjold», blir man ofte møtt med når man diskuterer de absolutt feilproposjonerte dødstallene. Et utsagn som gir meg en vond smak i munnen. Et utsagn som viser hvor langt den rasistiske politikken i Israel har nådd. Når vi kan sitte og mene at palestinere er villige til å ofre barna sine til bombene har menneskesynet nådd et kritisk bunnivå. En av de viktigste teknikkene for å legge en rasistisk grobunn er å avhumanisere motstanderne. Ved å avhumanisere fjerner man menneskeverden, noe som gjør det lettere for oss å akseptere at enkelte utsettes for umenneskelige handlinger. Vi så det under andre verdenskrig da man snakket om «unter-mensch» og «jødesvin». Vi så det under krigen i Rwanda da man snakket om «kakkerlakkene», og vi ser det i dag når det snakkes om «Hamasbarn» eller «palestinerne som bruker barna sine som menneskelige skjold».

 

Det er viktig å ikke la seg rive med av slik gjennomsiktig retorikk, men heller la sannheten synke inn, selv om det er betraktelig mer ubehagelig. Sannheten er ati 50 dager ble 1,82 millioner mennesker holdt fanget i det som blir kalt verdens største fengsel, Gaza, mens bombene haglet rundt dem. Sannheten er at blokade av Gazas grenser fører det palestinske folk inn i en dyp humanitær krise, uten tilgang på vann eller livsnødvendige medikamenter. Sannheten er at FNskoler fulle av livredde flyktninger ble bombet hensynsløst i sommer, hvilket resulterte i minst 46 drepte mennesker. Sannheten er at ingen hamasbarn har blitt drept, for det finnes ikke hamasbarn. Det finnes bare barn. Sannheten er derfor at minst 495 vakre, uskyldige barn har mistet livet i en meningsløs krig.

 

Og det er alt som burde bety noe nå. Bare dette burde gjøre at enhver støttet det palestinske folk i kampen mot den enorme uretten som rammer dem. Senere kan man diskutere ulovlig bosetting fordømt av både FN og Amnesty. Senere kan man diskutere segregeringpolitikk omtalt av Mandela som intet mindre enn apartheid. Senere kan man diskutere okkupasjonen og blokkaden, og de katastrofale følgene.

 

 

Men nå. 495 døde barn."

 




Halvdan, du din luring.

Er det patetisk å nok en gang blogge om Halvdan Sivertsen? Ja, det er kanskje det. Men jeg klarer ikke la være. Jeg er rett og slett opprømt. 

Her har det gått snart tre måneder siden jeg har blogget. "Å, endelig et blogginnlegg fra Marianne", tenkte du. "Hva har hun blogget om nå, da? Krig? Fred? Kjærlighet? Skole? Kan vi kanskje vente oss en sylskarp satire?" 

Neppe. Halvdan Sivertsen all the way. For en mann. For en kar. 

 Dere skjønner: Såmund er for tiden i Nepal, og det begynner å bli en god stund siden vi så hverandre sist. Jeg har kommet tilbake til Slovakia og leser til eksamen, og det er ikke så mange i Martin enda, så dagene er litt ensomme og stusselige. Derfor har jeg brukt majoriteten av dagen til å savne Såmund. Som den lille hobbysadisten jeg er, har jeg blant annet opprettet en spilleliste på spotify som heter "Minner meg om Såmund". Skulle tro han var død, men nei, bare utenlands. Og utenfor rekkevidde. I denne spillelisten puttet jeg sanger som Såmund har spilt på gitar til meg (Jeg vet at jeg tidligere har sagt at det kleineste som finnes er å bli spilt en serenade for, men jeg er så forelska at det var KOSELIG!!), og andre selvsagte sanger fra Ni Liv og Odd Nordstoga. Og ikke minst kjærlighetsvisa da, den hører jo hjemme der, så klart. Og det er dèr jeg sporet av, hoppet over på Nordlandsekspressen og rett i armene til Halvdan Sivertsen. Nok en gang. Men det er jo ikke rart. Det er jo der jeg hører hjemme. 

Fra kjærlighetsvisa hoppet jeg elegant over til alle de små, søte, gode og varme sangene til Halvdan.

Sommerfuggel i vinterland.

Ah, Såmund, du din sommerfuggel. En nydelig og alternativ sommerfuggel midt i et hav av skolemedisinere. Håper de aldri tar fargan dine.  

....

 Små ord.

"Små ord, mjuke ord, et øre mot en munn.
 Små ord, gode ord, varme mæ ei stund."

....

Savna dæ.

"Folk og dyr har funnet fred,
Funnet sammen, lagt sæ ned.
Senga e førr stor for mæ, og det er langt til drømmeland og dæ."

Herregud, tenkte jeg. Det er som om Halvdan har sittet inni hodet mitt og skrevet tekstene sine, (vel vitende om at savn og kjærlighet muligens ikke bare er følelser jeg og Halvdan har et eierskap til..) Men uansett; sangene er som skreddersydd til meg og savnet mitt ovenfor Såmund for øyeblikket. Helt til det toppet seg fullstendig:

Øyan dine.

Et sammensurium av alt jeg følte da jeg kom tilbake til Såmund etter Palestinaturen min, og alt hva jeg håper Såmund føler når han kommer hit til meg. 

"Så kommer æ tilbake, som æ bestandig gjør
Du venta ikke på mæ, men du e her sånn som før
Du lar mæ se og skjønne kofførr lengsel' n blir så stor
At det eneste som telle e å komme sæ mot nord
Se dæ stå mot sol og regn og vind
Se dæ, å få kjenne pusten din
Og øyan dine e så blå
Og der dine øya leve, dit vil veian mine gå"

 

Jaaa! Øynene hans er så blå! Så sykt blå, småhulker jeg.


"Og når æ kommer nær nok går det blåe mot turkis
Og det grønne og det kvite, må vær skapt i paradis
Det e mektig når vi møtes, og om æ glemme det i blandt
Du e vakrest, æ tør si det, æ har sett at det e sant
Se dæ stå mot sol og regn og vind
Se dæ, å få kjenne pusten din
Og øyan dine e så blå
Og der dine øya leve, dit vil veian mine gå"


Ja, han er faen meg vakrest, fortsetter jeg.

 

"Æ har reist i fra dæ, mange fær herfra
Lei av dine luna mått' æ berre dra
Men hjertet mitt har aldri fått lov av dæ å dra
Og d'e pulsen din æ kjenne når reise her i fra
Og d'e stemmen din som storme eller hviske mot ei strand
Æ har Nordlys over livet og Nordland e mitt land"

 

HÆ! Og mind = blown!


Der forandret ALT seg!!
"Mange fær herfra?" ... "Æ har nordlys over livet og nordland e mitt land"??  

Sangen er om nordnorge!

Å, herlighet. Hvorfor har jeg ikke sett det før? Jeg er ikke skuffa over at jeg ikke kan bruke det som kjærlighetssang, engang. Jeg er bare opprømt. HALVDAN, din luring. Etter oppdagelsen har jeg gått gjennom sangen om og om igjen, analysert og kost meg. Er det mulig at jeg aldri har sett dette før? Jeg innser at jeg aldri har hørt sangen, den har bare stått på i bakgrunnen.

"Du e vakrest, æ tør si det, æ har sett at det e sant
Se dæ stå mot sol og regn og vind
Se dæ, å få kjenne pusten din
Og øyan dine e så blå"

Åååå.. Halvdan.. Du din..! En fantastisk hyllest! Og det er fortsatt som om han sitter i hodet mitt og skriver det jeg føler, bare at denne sangen ikke omhandler Såmund lenger, men Ålesund! Ja - ja, så var sangen tiltenkt NordNorge, men jeg må da få lov å relatere det til noe jeg kjenner. Jeg har jo aldri vært nord for Trondheim, så jeg vet ikke hva som venter meg der oppe, men du og du; Ålesunds nydelige blå øyner, den friske, men litt forferdelige vindpusten - det kjenner jeg til.

Går det an å få en litterær stå? I såfall har jeg det, nå. Jeg ble faktisk nettopp så opprømt over oppdagelsen at jeg så meg nødt til å sende en melding til den gamle norsklæreren min. Jeg venter fortsatt på svar, men jeg tenker Liv sitter der med store, tårevåte øyner og fordøyer teksten. Koser seg, smatter og smaker på alle dobbeltbetydningene, nyter dette lyriske dropset.

.....

Jeg er litt usikker på om jeg kan publisere dette blogginnlegget.
Er det for far out there? Er det for spesielt? 

....

Nei fader heller. Om folk syns det blir for dumt å la seg røre og bevege av Halvdan Sivertsen har de uansett ingen injurierende kraft på meg. Da kan de bare rynke panna og fnyse så mye de vil, så kan jeg varme meg på gode ord fra Halvdan, og tenke at skeptikerne helt sikkert stemmer mørkeblått, at de deler artikler fra Fyret.nu på facebook, og at de aldri vil forstå seg på tenkere som meg og Halvdan uansett. De er ikke for oss. De bryr seg ikke om det vi bryr oss om, de tenker ikke på oss alle som barn av regnbuen, de setter ikke pris på sommerfuglene våre, og de gråter sikkert ikke av 17.maitog. Faens folk. Jeg publiserer det.

Once you pop, they won't stop.

Husker dere på ungdomsskolen og videregående, dersom man hadde vært på butikken i friminuttet, og hadde kjøpt en tyggispakke, prøvde man å åpne den så varsomt og diskrè som man bare kunne, for at ingen andre i klassen skulle høre det. Dersom noen hørte forseglingen til tyggispakken ble brutt, utløste det en kjedereaksjon hvor hele klasserommets fokus plutselig var på deg, og folk kom strømmende til med utstrakte armer.

"Ååå, kan jeg få?"
"Kan jeg få?"
"Kan jeg også få, plis?"

Og det var ikke særlig rom for å si nei, da hadde jo man bare blitt sett på "ho gjerrige", noe man selvsagt ikke ville, så man delte jo ut til alle som ville ha. Etter endt utdeling satt du der igjen da, med et krøllete og tomt tyggispapir, og et forbanna smattekor i bakgrunnen.

Men nå går vi på universitet, og hysteriet rundt tyggispakken har heldigvis gått over. Her i Slovakia koster tyggispakkene mellom 3-5 kroner, så alle har stort sett to pakker i lommene til enhver tid. Så når man nå åpner en tyggispakke, snur seg mot sidemannen og rekker den fram, nikker de bare haka lett framover, og skyver tyggisen ut mellom tennene, for å signalisere "nei takk, har allerede jeg".

However. Problematikken har ikke helt forsvunnet, det har bare skiftet fokus over til et nytt objekt. Nå som vi er en del på sykehuset, møter pasienter, palperer kropper, tar på utslett og eksem og i det store og hele er i nær kontakt med pasientene, får man et behov for å vaske seg på hendene, både før, for pasientenes del, og etter, for vår egen del

Derfor har det blitt slik at dersom noen bryter stillheten i timen med et *klikk* fra en flaske antibac eller annen type håndsprit, er vi rett tilbake til ungdomsskoleproblematikken.

Jeg og gruppen min har laget en, om jeg må si det selv, fantastisk illustrasjonsvideo.

Gruppe 8 presenterer:

"Once you pop, they won't stop"

(en film basert på faktiske hendelser) 

 

Bildedryss fra Palestina

Ville bare dele noen koselige bilder fra Palestina. Husker ikke om jeg har lagt dem ut før. Enjoy!


En liten gullis og meg. 


Utdeling av snop fra en lokal kaffeselger. Dette var den mannen som ville at Friha skulle konvertere oss, for han ville veldig gjerne møte oss i himmelen. Haha :-)


Friha og moskeen på torget i Nablus. Her hadde vi blitt vinket inn fra gata av ei gammel kone som ville gi oss både saft og kaffe. Hun kunne ikke et ord engelsk, men det ble et veldig trivelig 2 timers kaffeslaberas til tross for språkbarrieren.


I gondolen på vei opp til Mountain of Temptation., fjellet hvor Jesus skal ha blitt fristet av djevelen.


På verandaen til kirka på toppen av Fristelsens Fjell. 


Astrid med hodelykta klar for å bestige den veldig innbydende trappeoppgangen til leiligheten. 


På en godtefabrikk i Nablus. En sliten liten krok som enset sjansen til en cowboystrekk.


Ellen foran en ulovlig bosetning. Bosetningen ser du i midten av bildet.


Dima og Khalid foran den ulovlige bosetningen. Fritt Palestina!


Jomanah og en liten gullis. 


Torunn følger med på levenet som utspiller seg rett utenfor vinduene våre. I fem dager holdt soldatene på og terroriserte nabolaget med arrestasjoner, skudd og tåregassgranater, og nabolaget svarte med motdemonstrasjoner og steinkasting. 


Tåregassen utenfor leilighetene. Kanskje ikke såå rart at jeg fikk utslag på de biologiske prøvene i Tel Aviv. Vi måtte lukke alle dører og vinduer, men fortsatt kom gassen inn. 


Razan og Mohammed i Balata. Her hadde Mohammed blitt utfordret av de andre guttene til å gå med denne lekre tskjorta. Mohammed syns det var lite festelig, men han høstet masse skryt for dagens outfit.


Plutselig måtte vi rygge med bussen, for hester har visst forkjørsrett i Hebron ;-)


For de som liker bokstavelige fortolkninger av "Kortreist mat".


Må innrømme at et ønske om å bli gynekolog begynte å spire her. 


Dagens ungdom. Fant et usikret nettverk. 
"Det lukter som på føden her" sa jeg. Til høyre er slakteri.


Stemningen tar seg opp på en oase i Ramallah. Astrid har full kontroll på guttabois.


Den dagen jeg skulle snike meg til litt sol på taket, og våknet to timer senere. 

Det er fortsatt rart å tenke på at jeg har vært i Palestina.. 

Stakkars sykkel

Jeg kjøpte meg en sykkel på bruktmarked for et par uker siden. Såmund har gjort meg den tjenesten å pusse den, spraylakkere den og fikse alt på den. I anledningen sykkeleier investerte jeg i en solid sykkellås til 8 euro. Det var en sånn lås med kode, noe jeg tenkte var litt snertent i og med jeg kan være litt uvøren med nøkler. 

Fabrikkinstillingene til slike låser har som regel 0000 som kode, og jeg vet jo at tyver også er oppmerksom på dette, så jeg skiftet selvsagt koden. Jeg hadde noen rent tekniske problemer med å skifte koden, men plutselig fikk jeg det til. Så vred jeg låsen litt slik at den låste seg, for så å vri tilbake til den nye koden for å sjekke at alt var på stell.

Det var det ikke.

Jeg hadde klumset meg til å lage en litt for hemmelig kode, og glemte å fortelle meg selv hva koden var. Så i går kveld tilbragte jeg litt for lang tid på å teste ut ulike kombinasjoner. Dessverre hadde jeg hverken tid eller tålmodighet til å prøve ut 10.000 kombinasjoner, så den forble ulåst. Såmund sa det var flaks jeg er fin, for jeg er så dum av og til.

I morgest skulle jeg sykle til dermatologitimen. Såmund skulle tilfeldigvis ha forelesning på sykehuset samtidig, så vi tok følge. I og med jeg ikke har sykkellås, måtte vi låse syklene våre sammen. Problemet var bare at forelesningen til Såmund varte 90 minutter, mens min time varte en time ekstra. Vi konkluderte med at han måtte låse ut sin sykkel, for så å låse tilbake sykkelen min, og så gjemme nøkkelen lett tilgjengelig slik at jeg kunne låse meg ut da jeg var ferdig. Vi fant en sprekk i et tre som slo oss som en lur plass å gjemme nøkler. 

Dermatologien gikk sin vante gang, og da jeg skulle hente nøkkelen lå den der i sprekken. Såmund er ganske ordentlig av seg, så at den nøkkelen var ordentlig godt skjult i sprekken og skjøvet langt nok inn overrasket meg ikke. Jeg begynte å pirke tak i enden av den. Det gikk ikke, den glapp unna og ble skjøvet innover. Prøvde på nytt, med samme resultat. Først da forsto jeg at jeg burde pirke den ut med en pinne. Pinnen jeg fant var for myk, og endte dermed også bare med å skyve nøkkelen lengre inn.

På dette tidspunktet bestemte Herman og Malene seg for å gripe inn og hjelpe den hjelpesløse meg. Nøkkelen lå altså ganske godt inni sprekken, midt mellom to grener. Det var ganske vått, og treverket var mykt. Herman begynte å skyve fra den ene grenen og trekke til seg den andre, slik at Malene skulle få bedre tilgang til sprekken. Dette resulterte selvsagt i at nøkkelen sklei enda lengre ned. De ga ikke opp der. De fortsatte i samme spor, for så å bytte stillinger, hvilket kun resulterte i at den nøkkelen ble kilt noe så inni helsikes fast nedi treverket. 


Malene og sprekken. Nøkkelen kan dessverre ikke visualiseres, i og med det nå er en del av treet.

Jeg vil nødig nevne navn her, en viss grad av anonymitet må jeg opprettholde, men noen foreslo å knekke treet.

Særping; Vi knekker det forbanna treet.
Vestlending; Ja, kan ikkje me gjer da? Åsså seie me berre at da va ein psykopat fra derma som kom springande å slengte seg i det. Hvis nokon spør oss, då.
Jeg; Nei, ka faen. Ta dåkke sammen. Vi skal ikkje brekke treet.  

Det endte ikke med vandalisme. Det endte med at jeg måtte ringe Såmund og forsterke hans takknemmelighet for at jeg er fin, men dessverre litt dum. Neste plan på agendaen er derfor å gå i anskaffelse av en avbitertang, slik at jeg kan befri sykkelen min i morgen. Og nå syns jeg utrolig synd i sykkelen min, for jeg ser så fryktelig for meg at den må stå der i gapestokk over natten, med rattet bøyd nedover i skam over å ha en så elendig eier, mens alle de andre syklene har blitt hentet på riktig måte. Og jeg gjenkjenner skammen så altfor godt, for jeg har selv nesten vært i min sykkels spor.

Jeg husker det som om det var i går. Der sto jeg, utenfor inngangen til barnehagen, helt alene, kun møtt av en låst dør. Jeg sto tålmodig og ventet på tante Åse og de andre barna. Hutret litt idet snøen dalte ned. Døra var superlåst. Sto der som en idiot til spott og spe for alle som ville se. Det blir folkesnakk av slikt. Jeg har hørt at familier fortsatt samler seg rundt peisen med kakao og ler av den gangen mamma sendte meg på barnehage i vinterferien.

Stakkars sykkel. 

Blåblåmandag.

Blåmandag. Og det på en torsdag. Jeg tror jeg er på vei inn i en aldri så liten høstdepresjon. Om det er en følge av været, influensa eller kanskje det faktum at vi har FRP i regjering vites ikke. Jeg er iallefall down low. 

Jeg skal ikke være så himla kritisk til den nye regjeringen, de har jo allerede revolusjonert Norge med gode og veldig viktige saker som oppheving av både segwayforbud og proffbokseforbud, og skaper ikke dette et bedre Norge så vet ikke jeg. Nei jeg skal ikke være kritisk sa jeg jo. Men det er bare det at Erna Solberg virker jo troverdig nok, og da hun og kompani har gått til valg med slagordet "nye ideer, og bedre løsninger" forventet man kanskje et par nye ideer, naivt nok. Istedet har vi blitt nostaligiske og gått tiår tilbake i tid; vi har gjeninnsatt K'en i KRLE, vi har sørget for at leger og helsepersonell kan prakke på sine pasienter sin religiøse overbevisning, og ikke minst har vi fått en likestillingsminister som mener kvinner har like mye ansvar i voldtektssaker som mennene. Jeg blir svett jeg, dere. 

Men, men. Hva kan man gjøre? Pappa himler alltid med øynene når jeg blir politisk melodramatisk, og jeg vet at det politiske Norge er lite, og jeg vet at i den store sammenhengen er vi egentlig enige i det aller aller meste, men vi er søren meg sykt uenige også. Alle vil ha bedre skoler, alle vil ha bedre eldreomsorg, alle vil ha bedre veier, alle vil ha bedre alt, men det går jo ikke. Man har jo helt ulike prioriteringer, og mine prioriteringer er vidt forskjellige fra FRPs. Jeg syns liksom ikke det er så forbanna viktig med skattelette til de aller rikeste i landet. Jeg syns ikke firefeltsveier i Ålesund uten bompenger er en særlig god ide, og jeg har ikke behov for billigere alkohol i et samfunn hvor så mange allerede sliter med rus. Og ja, pappa, jeg hører stemmen din i bakhodet hele tiden!! (Hvorfor bruke så mye energi på FRP, Marianne? De får jo aldri gjennomslag for de drøyeste sakene sine i storting uansett. Bruk energien din på noe annet.) Og til det har jeg bare en ting å si; jeg klarer ikke være tålmodig og diplomatisk hele tiden! På et visst punkt går grensa mi, og jeg føler den grensa blei trosset den dagen Siv Jensen ble kaptein for finansskuta. Og når grensa nås; da syteblogges det. 

Skjerp deg, sier pappa sin stemme i hodet. Du kommer ikke til å merke at det har blitt regjeringsskifte engang. Hold munn der inne, pappa. Kan jeg ikke bare få lov å sitte her å drukne i politisk selvmedlidenhet og spy om meg med kvalme i fred? Men det er sant. Jeg kommer ikke til å merke en dritt. Jeg; en hvit, blåøyd, blond jente fra middelklassen, med høyere utdanning, kommer ikke til å merke en dritt. Men hva med alle som ikke er meg? Hva med asylbarna? Født og oppvokst i Norge - sendt ut av landet uten at vi rister på hodet engang. Hva med de hjemløse i byene? Jaget ut av gatene av mennesker som omtaler dem som estetisk forurensning. Hva med bøndene som nå får et statsoverhode som mener at en bondepolitikk på deres premisser er"kommunisme på norsk", og som strengt tatt anser jordbruket i Norge som overflødig? Hva med uføretrygdede som må slite med enda høyere egenandeler? Hva med kunstnere, forfattere og andre kultursjeler som møtes av en regjering som vil gjøre alvorlig innhogg i kulturbudsjettet, og dermed motarbeide ildsjeler i det ganske land?  Hva med den gravide jenta i bygdenorge som blir overøst av skyld og skam av legen hennes som sier han nekter å utføre "fosterdrap", og reserverer seg mot å henvise henne videre til en lege som kan hjelpe henne med abort?

......

Herregud, jeg skal ikke avskjære den nye regjeringa allerede på dag èn. Jeg skal gi dem en sjanse. Mest sannsynlig får de jo gjennom masse bra høyrepolitikk. Og det er jo forsåvidt dèt som er dumt, for god høyrepolitikk er jo dårlig venstresidepolitikk. Men ok. Velkommen til den nye regjeringen.

Så får jeg heller sitte her å sutre som en liten dritunge, over både tett nese, vond kropp, dum regjering og Solveig Horne¹ (-> ¹Leses forsåvidt med grov hviskestemme, lave og misfornøyde øyenbryn, og hengende geip). 

Men hva er det vel som kan bedre slike dystre og tunge høstdager? 

Svaret er, svaret har alltid vært, og jeg tror jeg kan si med sikkerhet at svaret alltid vil være; Halvdan Sivertsen.♥

Du er gullgutten min du, Halvdan. Nok en gang har du plukket meg opp fra deppekjelleren og plassert meg trygt tilbake på rommet mitt foran pulten, pc'en og blogg.no. Med pepsi max i glasset, med bobler i blodet, med spotify og deg på full guff, sitter jeg her og syter på webben over en regjering som knapt har hatt tid til å prøvesitte stolene på sine nye kontorer. Patetisk sier noen. Men det sier ikke du, Halvdan. Du er alltid bare god du. Satan du er god. Ingen er så god som du, da. Du er konge. 

Og du skal sannelig plukke meg opp mang en gang i løpet av den kommende perioden. Og jeg skal holde varmen de neste fire årene ved å høre Kjærlighetsvisa om og om igjen, og av og til skal jeg rote meg bort i det idealistiske hjørnet og gråte til Sommerfuggel i Vinterland og Barn av Regnbuen. 

"Men av og til når tegnan blir for tydli
Og dem som sitt med makta gjør mæ skremt
Når de fine ordan demmes blir motbydeli
Og tankan bak e jævlig dårlig gjemt
Da har æ en som vet at folk vil våkne
Og at vinden ifra høyre snart må snu
Ingen e så god som du, da." 

Halvdan Sivertsen 4->. 

Kjærestebestistur

Etter patofysiologieksamen var fullført, og jeg endelig var 50% lege, tok Såmund og jeg oss en velfortjent ferie. Vi stappet full bilen og kastet oss på veiene. Eller det vil selvsagt si; Såmund kastet seg på veiene, jeg bare satt og koste meg og styrte musikken. Såmund er nemlig ikke helt trygg på kjøringen min, og jeg skulle ikke kjøre med mindre det ble helt nødvendig. 

Først tok vi turen til alpene.


Gøy bilskilt. Kugips 4->

Vi tok turen til Sell am see, og jeg hadde aldri forventet å se så mange niqaber og turbaner midt i alpene, men det viste seg altså å være en svært populær reisedestinasjon for arabere, spesielt fra Saudi-Arabia. Det var gøy. Det var en AliBaba restaurant på hvert hjørne. Resten av Sell am See var også hyggelig, men i og med det skulle avholdes Iron Man Triatlon der dagen etter, var alle hoteller fulle. Så vi endte opp i Uttendorf. 

Dagen etter kjørte vi gjennom Grossglocknerpasset, i tung tåke. Definitivt 32 Euro well spent. Heldigvis lettet det litt etterhvert. 


Såmund imponert over den nydelige utsikten vi ikke kunne se. 

Så kjørte vi til Italia, og turen gikk mot Venezia. Vi tilbragte en ettermiddag og kveld i Venezia, og rakk å spise et interessant målttid, rote oss bort, nyte ei øl, være skikkelig teit og nesten, men bare nesten, kjøpe en hengelås til kjærlighetsbroa.


Såmund bestilte seg en av Venezias spesialiteter; gjørmespagetti. Han var utrolig fornøyd med måltidet. 


Et tradisjonelt bilde fra Markusplassen.


Obligatorisk parbilde i tårnet på Markusplassen. En liten stund ble vi litt bekymret da Såmund ikke fikk hodet ut av hullet, men det gikk heldigvis fint.

Vi bodde ikke i selve Venezia, men i forstaden Mestre 20 minutter utenfor. Hotellet i seg selv var ok, og de ansatte var kjekke. Det var dog et minus at vi hadde booket oss inn i prostitusjonens vugge, og stemningen på hotellet ble dermed ikke sånn ekstremt romantisk.

Vi tok også turen til Gardasjøen, og gikk en liten fjelltur i fineværet, og nøt en pils på 1700 moh. 

Her hadde jeg dagens morsomste kommentar, som jeg egentlig ikke vil dele, men som jeg helst vil spare til en senere og mer passende anledning. Men, jeg må jo gi litt av meg selv til dere så here it goes:

Såmund: (vifter bort veps fra inni ølglasset) Kom deg vekk, det skakje være gvefs i øla mi.
Marianne: Neeeeeei, der skal det bare være humle.

Ja, jeg tenker dere ler nå. Det gjorde jeg også.

Fjellturen var ikke akkurat krevende, men det var varmt, og jeg var utrolig sulten. Så jeg ble dessverre litt amper på toppen, og Såmund foreviget øyeblikket. 

 
Om blikk kunne drepe. Flaks at jeg har på solbrillene. 

Deretter gikk turen til Kroatia, nærmere bestemt Cres. Såmund syntes det var spennende om vi prøvde ut noe ukjent, og for å si det sånn så er det vel en årsak til at denne plassen er ukjent. Vi havnet i ødemarka med tyskere på alle kanter, så tysken ble finpusset på denne turen. Etter den første dagen hadde vi prøvd ut alle byens restauranter, og smakt på områdets eneste iskrembar. Men det var varmt, og det var sol og det var god øl. Og vannet var helt sykt klart, og det passet urolige sjeler som Såmund perfekt, så da fikk han snorklet litt. Så helt supert sådan!


En postitur som ble holdt i fire dager. Jeg tilbragte for det meste soldagene med Gud, fader og den hellige ånd - Dan Brown, og så leika jeg med Såmund i pausene. 

Det var ganske steinete, så jeg gikk til innkjøp av en luftmadrass, som Såmund gjerne ville blåse opp for meg. 


En deilig jobb. 

Og her er et bilde hvor rompa mi ser så deilig å myk ut:

På kveldene ble vi pensjonister og drakk rødvin og spilte backgammon på verandaen. 


ÅÅÅ vi koser oss ille mye nåå


Såmund samkjører stjerneappen sin. 

På vei tilbake til Slovakia tok Såmund seg av de aller fleste milene, men på et tidspunkt ble han så dødstrøtt at han ikke så noen annen utvei enn at jeg måtte kjøre litt. 

Min reaksjon på beskjeden om å ta over rattet:


Ikke veldig begeistret, for jeg lå jo sykt godt. 

Og omtrent slik så Såmund ut da jeg begynte å kjøre:


Såmunds reaksjon da jeg tok over rattet og kjørte i 150 km/t. 

Vi kom oss trygt hjem da, til tross for at jeg kjørte meg vill i Zilina. 

Politimenn som stirrer

I Slovakia har de sånne politimenn (og kvinner) som møter opp rundt skoletider og stopper trafikken for barna. Slik som på film, vet dere. Bypolitiet har dette som en oppgave, bare for å minne dem på at de ikke kom inn på den ekte politiskolen, noe de strengt tatt ikke trenger å bli minnet på i og med resten av arbeidsdagen deres i grove trekk går ut på å bøtelegge feilparkeringer, eller gi bøter til folk som sykler, skater, løper, smiler eller snakker for høyt i hovedgata.

På vei til sykehuset har jeg iallefall to overgangsfelt til en barneskole, og der står det av og til slike trafikkonstabler. Dersom jeg møter blikket deres pleier jeg å smile og si god morgen, og de smiler tilbake.

I dag møtte jeg dog en trasig type på vei til sykehuset.

Han sto der ved overgangsfeltet slik de gjør, og han stirret slapt på meg. Jeg møtte blikket hans, smilte og hilste. Han trakk munnvikene opp i et sleskt smil og målte meg med blikket. Herregud for en ekkel type. Han sto helt stille, urørlig, og bare betraktet meg. Bare fordi jeg er utrolig nydelig betyr ikke det at han kan spise meg opp med øynene, og jeg ble nokså provosert. Jeg tenkte at han måtte være en enkel sjel som sto der helt urørlig og stirret på folk, og slukte dem med blikket, og han slo meg som utrolig grunn og overfladisk. Jeg mener, slike mennesker som kan få seg til å stirre i senk folk, og måle dem så åpenbart med blikket har garantert en tynt fundament, og jeg konkluderte kjapt med at det måtte være rimelig tomt bak den politihatten. 


Syndebukken.  

Vi holdt blikket en stund, og han beveget seg ikke en millimeter. Og i løpet av den lille stirrekonkurransen ble det bare mer og mer åpenbart at førsteinntrykket mitt av denne politikonstabelen stemte på en prikk. Stirringen hans provoserte meg såpass at jeg fikk lyst å banke ham flat, men det viste seg at noen hadde kommet meg i forkjøpet.

Han var ikke akkurat en dyp sjel nei, men han viste seg heller å være den den grunneste jeg noen gang har møtt. 


Officer Shallow Hal. 

Sommeren

Det er liksom ikke så interessant å hverken lese eller skrive blogg når det er sommer, og derfor har jeg for det meste latt være. I ettertid angrer jeg litt på det, for jeg kunne gjerne hatt litt flere blogginnlegg fra Palestina. Iallefall for min egen del. 

Palestinaturen vår var helt fantastisk, og jeg gleder meg til jeg skal tilbake, for det skal jeg. Jeg tenkte å skrive noen små innlegg om det etterhvert. 

Ellers fikk jeg tre små uker i Ålesund, før jeg savnet Såmund for mye og dro til Slovakia. I samme slengen begynte jeg i det små og lese til pathophyseksamen, som jeg har neste fredag. Det er allerede fullt anarki i lesingen, og jeg ligger bak skjema for lengst. Men jeg tar fortsatt livet med ro, og nyter siste rest av sommeren. Jeg har mye å se fram til fortsatt, da! Etter eksamen stikker jeg og Bestis på bilferie til Kroatia, og det blir kjempekos. I september kommer Silje på besøk i en uke, men jeg vurderer å endre billetten slik at hun blir her i to, det hadde vært fint. Utover høsten blir det muligens jentetur, og muligens litt mer besøk. Julen skal også i år feires i Spania, og det blir kjempekjekt. Så der har dere høsten min!

Selv om tre uker var altfor lite tid å tilbringe hjemme, fikk jeg iallefall skvist inn en del på agendaen, og har kost meg på fjellet, spilt backgammon med familien, sett Judge Judy og pugget tvprogrammet til TLC. Jeg har lest bøker, spist mat, sovet til langt på dag, og takket være min storesøster; drukket tequila.

Apropo; dèt har jeg et slags bevis på:

Før:


Allsang på terassen. Lillebror og jeg.

Etter:


Se bort i fra det stusselige smilet. Dette er de blankeste øynene jeg har sett på lang tid.
Her har jeg blitt henta av mamma og pappa etter nachspiel. 

Men jeg har altså vært sunn, norsk ungdom også:


På fingern. Nydelig selfie.


Eirik på fingern. 


Ikke for de med høydeskrekk. Slogen 1564 moh.


Pakkesel 1 og 2. Martin og pappa.


Teltegjengen. Det regna gamle kjerringer denne kvelden, men teltet var tett og deilig.


Ut på tur med Malene og Trine. 


Malene og meg.

Andre ting som har vært viktig å få inn i programmet:


Kosetid med mamma og mormor


Kosetid med Vilde Kristofa. Fortsatt verdens vakreste barn.


MammaLinn, babyVilde og fadderMarri.


Linn og Vilde kom på besøk hjem til oss også, gjett om mamma ble begeistret..
2000 bilder og videoopptak senere dro Vilde utslitt hjem.


Kosemose på Teaterfabrikken.

Litt vel kort sommerferie i Ålesund, men tar det igjen neste sommer!

En urolig og skummel natt i Nablus

Jeg hadde mareritt i natt. Det var en sånn typisk drøm der du føler du går inn og ut av drømmen, og at virkeligheten blandes med fantasi. Drømmen var full av eksplosjoner, og den umiddelbare reaksjonen på at jeg våknet var lettelse. Marianne? hvisket Torunn engstelig. Da gikk det opp for meg at lydene ikke var et produkt av min fantasi, men var faktiske smell jeg hørte utenfor vinduet. Ja, jeg hører det jeg også, hvisket jeg tilbake. Klokka var tre, og Torunn hadde allerede lagt våken en time, etter det første smellet.

Vi stilte oss opp i verandadøra for å prøve å se noe. Vi så ikke stort. Vi prøvde å se etter bygningsarbeid, selv om vi syns det var rart om de drev sprengningsarbeid på natta. Ikke noe. Bare flere smell, og så total stillhet i noen øyeblikk. Så hørte vi stemmer som ropte, etterfulgt av noen fjerne, korte smell på rappen. Vi så på hverandre. Skudd? To ambulanser kjørte forbi. Flere smell, og vi så lysglimt som fylte himmelen i korte sekunder. Vi la oss i senga igjen, prøvde å overse det. Det var jo uansett et stykke unna. 

Vi lå på hver vår kant av rommet i total stillhet, men med kaos i hodet, og med rastløse kropper. Smellene kom nærmere. En av oss brøt omsider stillheten mellom oss, og spurte om vi skulle flytte sengene våre sammen. Bare for å føle seg litt tryggere. Følelsen av trygghet styrkes ikke mye ved en dobbeltseng når både smell, skudd og roping herjer utenfor. Vi gikk ut på stua, tittet hodet innom de andre soverommene for å se om de var våkne. De sov. 

Vi gikk tilbake til rommet og la oss i sengene.

Det tok ikke mange minuttene før alle seks sto i sengene sine, og spurtet inn på stua. Alle hadde hørt det, uten tvil. Man kunne ikke unngå å høre det, det smalt rett utenfor vinduet vårt! Vi sto der sammen en liten stund, og snakket om hva vi hadde hørt, og Torunn og jeg fortalte at det allerede hadde holdt på en stund. Vi listet oss til vinduet, og i samme øyeblikk smalt det igjen. Et digert lysglimt, og et heftig drønn. Vi så ut; masse røyk, og to drosjer som druste bilen i reverse, og fòr nedover veien. Vi åpnet vinduet og tittet ut. 

20 meter bortenfor vinduet vårt, rett utenfor inngangen til universitetet, sto det 8-10 soldater med maskingevær, og to biler. De sperret veien. De sto der å ropte, og skøt flere skudd med geværene sine. Vi så ikke hvor de siktet, og vi hørte ikke noen som ble truffet, men skudd ble avfyrt. De sto der og sendte opp det vi hadde trodd var bomber, men som viste seg å være granater med tåregass. Og det skulle vi erfare fysisk. En skarp, bitter lukt brente i nesen, og sved grusomt i øynene. Vi lukket alle vinduene, fikk skylt øynene og ringte guttene.

Guttene bor ikke så lang unna, men hadde ikke hørt noe. Da vi ringte og vekte dem, hørte de det med en gang. Tåregassen nådde også deres vinduer.  

Jeg ringte den palestinske koordinatoren. Han hadde heller ikke hørt noe, men skulle ringe noen, også ringe meg opp igjen. Et par minutter senere ringte han tilbake, og sa han hadde snakket med politiet. De hadde sagt at israelske soldater hadde kommet til Nablus på "øvelse", og at det var derfor de herjet rundt. Videre sa de at det var ufarlig, men at vi skulle holde oss inne. 

Bekymringen og angsten ble erstattet med sinne. Mente de virkelig at de israelske soldatene sto der nede ved inngangen, bare for å bryte opp nattessøvnen til alle rundt? Fy faen. Fra klokken to til halv fem hadde det drønnet av det vi trodde var bomber, vi hadde vært engstelig, redde. Skulle vi ringe hjem, burde vi ta bryet med å bekymre andre? Skulle vi prøve å komme oss ut og bort, eller skulle vi holde oss inne? Vi kunne høre naboene våre springe fra rom til rom i leiligheten over og i opp og ned i trappeoppgangen. Også de var urolige, dette kunne ikke være normalt. Og så skulle all denne redselen vise seg å bare komme av en øvelse? Og ved hvilken øvelse er det nødvendig å ta seg inn i tett bebygde strøk og utløse opptill 30 granater?

Fy faen.

Å spre frykt på denne måten er systematisk psykisk terror, og å kamuflere det ved å kalle det "en øvelse", er lett gjennomskuelig og en svak argumentasjon. Det er ikke første gang det skjer, og neppe siste. Neste gang håper og tror jeg at vi er mer forberedt, nå når vi vet hva det dreier seg om. Men å måtte leve i en by der slike hendelser er vanlig kost må være veldig slitsomt. Jeg kan tenke meg kaoset som oppstår i hjem spesielt hvor det befinner seg barn. Kaos, gråting og redde barn på grunn av høye lyder, redsel fra eldre barn og unge voksne; kanskje er det de som skal anklages for steinkasting akkurat denne natten? Frykt for familien i resten av byen, går det bra med dem? Frustrasjon. Sinne.

Antakeligvis mye sinne. 

Da vi møtte palestinerene i dag, spurte vi om dette var vanlig. Svaret var ja, men ikke til den graden det var i natt. Vanligvis kommer de i tolvtiden, og drar videre senest i totiden. I natt hadde de i hovedsak herjet rundt universitetsområdet, hvor det er mange studenthybler, og de hadde foretatt arrestasjoner av studenter. Hovedmålet var tilsynelatende studentene, og jeg håper det bare var en trist tilfeldighet at "final exams"-uka for palestinerene er uka som kommer. Men det er i såfall en hyppig og ikke ukjent "tilfeldighet" for palestinerene, og de kan fortelle oss om titalls av studenter som tidligere har fått ødelagt eksamen og eksamenstid pga av såkalte øvelser og arrestasjoner uten et gyldig grunnlag. 

Herregud.

Arbeidet i Balata.

Jeg elsker virkelig barn, og svipper ofte innom tanken på å ende opp å arbeide innen pediatri til slutt. Jeg er selverklært verpesjuk. Såmund sier ofte at han kan høre det rasle i eggstokkene fra flere meters avstand, og jeg ser på venninnene mine med barn og tenker at de er så heldige som er dèr i livet allerede.

Men jeg må si: Dette oppholdet og arbeidet i Balata har lagt en alvorlig demper på verpesjuken, og jeg kan nesten (Men bare nesten) friskmelde meg selv. Det er vel neppe mye annet som like effektivt kunne kvelt lysten til å "bare hive seg rundt og få barn" med det samme. Det er faktisk det beste prevansjonsmiddelet jeg noen gang har hørt om. Nå tenker jeg at det ikke er noe å stresse med, og at slikt kommer mer enn fort nok siden.....! 

Misforstå meg rett; de to ukene på Balata har vært kjempefine! Men satan for et stress. Det har nok vært ekstra slitsomt i og med at vi har hatt en stor språkbarriere mellom oss og barna. Og språkbarriere eller ei; 29 hylende unger, høye på sukker, hengende rundt armene dine er stress. Iallefall når alle skriker "anna (jeg), anna (jeg) marianna!!" i munnen på hverandre.

I dag hadde vi den siste ordinære dagen på Balata. På søndag skal vi på utflukt, og det bærer av sted til "badeland". På mandag skal hver gruppe framføre hver sitt innspill til en avslutningsseremoni. (Noe som i seg selv blir interessant, i og med vi ikke fikk øvd på det i dag grunnet et spontant besøk av en teatergruppe på leiren.) Men i og med siste ordinære dag er overstått føler jeg det er på plass med et oppsummeringsinnlegg. Jeg har så mange bilder jeg vil dele med dere, men av hensyn til barna kan jeg ikke legge ut for mange, dessverre. Dere får bare ta meg på ordet når jeg sier at noen av verdens fineste barn finnes i Nablus.

Dag 1: Bare etter et par dager klarte vi fint og innstille oss etter "arabisk tid", og vi forventet å troppe opp den første dagen i Balata og bli møtt av et såre kaos. Vi gikk ut i fra at dagen kom til å bli brukt på å fordele grupper, fordele nordmenn og palestinere på gruppen, samt kanskje bare prate litt med barna og høre hva de ville gjøre i løpet av leiren. Den gang ei.

Da vi ankom skolegården ble vi møtt med fem lange rekker med skolebarn, som rakte hals og stirret nysgjerrig på oss. Og derfra ble vi kastet uti det. Vi ble tildelt èn gruppe fordelt på to nordmenn, og vi fikk også to palestinere på laget. Det endte opp med at Håvard og jeg fikk 29 9-10åringer, og hadde fantastiske Lama og W'ad til hjelp. Vi hadde jo absolutt ikke forberedt noe, og kikket smånervøst på hverandre. På et vis klarte vi å gjennomføre dagen, og barna trasket hjemmover fornøyde, og Håvard og jeg var utslitte. Herregud så mye energi de har, men det hjelper jo heller ikke at lunsjpausa blir brukt til sukkerpåfyll.

Dag 2 møtte vi opp forberedt, men det ble allikevel kaos. Heldigvis hadde alle gruppene den samme opplevelsen, og vi måtte le da vi møtte hverandre på Yaffasenteret der samtlige så og si var på gråten. Mohammed og Ellen hadde fått 13-14åringene, og satt bare å stirret ut i lufta i en halvtime etter endt dagsøkt. Hahaha.. 

Etter dette bedret det seg veldig, og dagene føltes kortere og kjekkere. Man lærer jo barna å kjenne etterhvert, og man kan ikke annet enn å bli glad i dem. Vi har de siste ukene fyllt formiddagene med gamle leker som vi har dratt fram fra glemselen; slå på ring, katt og mus, hoppe hoppetau, hviskeleken, ta den ring og la den vandre og så videre og så videre. Vi har også tegnet masse, hatt engelsk undervisning, fortalt om Norge - og avkreftet ryktene om at vi har løver der - vi har snakket om Palestina, og tegnet kart. I dag tegnet vi også hva vi skulle bli når vi ble store, og det var mange framtidige leger i den forsamlingen. Det fantes også et par taxi sjåfører, kunstnere og politi. 


En meget populær, men også utmattende lek. Håvard in action.


Hode, skulder, kne og tå. Johannes og 6-8 åringene.


Klappeleker går aldri av moten! Torunn er ubeseiret mester.

Meg og et par av barna. 


Den kuleste ungen, som rappet til oss på arabisk.


Jomanah og ei lita tulle. Denne jenta tilhørte egentlig ikke gruppa vår, men var ei lillesøster som gjerne ville bli med. Vi møter selvsagt med åpne armer ;)


Engelskundervisning.


W'ad, Razan, Ellen og meg.


Nok ei lillesøster som hadde sneket seg med på leiren, og gruppa vår.


Hoppetau! Her er det Razan og Fredrik som får kjørt seg.

De siste to dagene på Balata blir nok veldig kjekke, og også litt vedmodige. Der er en håndfull unger som jeg gjerne kunne tatt med meg hjem. Ellen spurte forresten en av sjarmtrolla; Du skal ikke bare bli med til Norge da? Hvorpå han trakk på skuldrene og sa: Jo, hvorfor ikke. Når drar vi? Ellen: om tre uker. Han: Hm, neei, da kommer jeg etter Ramadan. Haha. Søt.

Arabisk gjestfrihet

På forhånd av reisa var jeg ganske spent på hvordan vi kom til å bli mottatt i Palestina, og hvordan de lokale kom til å reagere på oss.

Ville foreksempel damene i hijab legge ett blikk på oss, for så å snu seg i vemmelse av bare albuer og ankler, og mangel på sjal? Kom mennene - som stort sett er vant til å se tildekte kvinner - til å reagere rart? Ville vi måtte gå med langermede gensre og langbukser i varmen?

I og med jeg var litt usikker på hva jeg hadde i møte, hadde jeg senket forventningene mine, og forberedte meg på "det verste", noe som viste seg å være helt unødvendig. Aldri før har jeg møtt slik en vennlighet og imøtekommenhet som her i Palestina. Overalt hvor vi går hører vi et folkekor rope "Welcome to Palestine!", menneskene på markedet vinker til oss, og flere har stoppet oss og tilbudt oss godteri og slå av en prat, for så å rusle videre igjen. I skolegården på Balata er det vel sjeldent et stille øyeblikk, og man kan hele tiden høre noen rope "how are you?" "whats your name?".

Den arabiske gjestfriheten er velkjent, men aldri hadde jeg trodd at det stemte så godt. Og gjestfriheten nådde et høydepunkt da vi på torsdag ruslet gjennom gamlebyen i Nablus. Først stoppet en mann Friha, Ellen og meg. Han dro opp en pose av veska si, og tilbød oss godteri. Han sa han håpte Friha kunne få meg og Ellen til å konvertere, slik at vi kunne sees i paradis. Han eide en coffee-shop, så vi møtte han tilfeldigvis senere på markedet, da inne i sjappa. Guttene kjøpte da en halv kilo kaffe av ham, til den nette sum av 30 kroner. 

Da vi var ved et åpent torg i gamlebyen, sto vi og beundret de gamle bygningene og folkelivet. En av oss fikk øyekontakt med en gammel dame i et vindu i tredjeetasje i et hus ved torget. Hun vinket ivrig, og alle vinket tilbake. Hun vinket oss opp til seg, og først lo vi det bort, men hun var så engasjert at vi så på hverandre, trakk på skuldrene og nikket "ja, vi kommer opp". Hun pekte på en sidetrapp på utsiden av huset.

Vi kom inn til et enkelt hjem, og ei lita kone med en lang, blomstrete hijab. Det skulle vise seg at hun ikke snakket det spøtt engelsk, men besøk ville hun ha. Hun viste oss til stua, og viste oss utsikten fra vinduene. Vi ble plassert rundt om i stua, og straks disket hun opp med saft til oss. Plutselig strømmet det på av naboer som ville hilse på turistene. Det var to jenter; begge 24 år og svigerinner, pluss den ene jentas to barn, og i tillegg mange søsken og nabobarn. Etterhvert kom det enda flere mennesker innom; brødre, svogere, søstre og så videre. De var alle sammen kjempehyggelige, og ville vite mest mulig om oss. De to jentene kunne noen ord på engelsk, og ved hjelp av heftig bruk av kroppsspråk og enkle, enkle setninger fikk vi til en slags kommunikasjon. En 17 år gammel søster ble spesielt betatt av guttene, og hver av dem fikk spørsmål om de var gift, og jeg tror jeg så både hjerter og stjerner og stjerneskudd i øynene på henne da de svarte "nei". 

Den ene av jentene spurte oss hva vi het, og da Johannes avga sitt svar, repliserte hun fort; "Jo handsome", etterfulgt av rødming fra Johannes' side, og latter fra oss andre.

Vi endte opp med å sitte hos dem i to timer, og vi fikk nok en gang nyte deilig arabisk kaffe, og ikke minst shisha (vannpipe) med frisk sitronsmak. Nok en gang viste palestinerne seg fra sin beste side, og vi gikk derifra småsliten, men lattermilde. 

 
Verten og Friha.


Stua og servering av saft.


Kosær vårs!


En modell in the making. Dattera til den ene jenta.


Utsikt fra stua.


På vei ut.

Store kontraster og hjerteskjær

Kontrasten mellom "midtøstens Miami"; Tel Aviv, og oppholdet her i Nablus er stor. Tel Aviv kunne vært hvilken som helst bade- og turistby rundt middelhavet, mens Nablus er helt klart en annen historie. Mye av tiden vår her tilbringer vi jo i Flyktningleiren Balata, hvor levekårene er spesielt dårlige.

Balata ble opprettet i 1948, da opprettelsen av Israel fant sted. På det tidspunktet var det 5000 mennesker i flyktningleiren, og FN sørget for telt til alle familiene. Etter 5 år ble teltene erstattet med permanente bygninger, og hver familie, uavhengig av antall familiemedlemmer, fikk utdelt en 3x3 meters bygning. Med tid og stunde fikk de også kloakksystem og vannrør inn til leiren. Og elekrisitet fulgte. Størrelsen på Balata, altså en kvadratkilometer, består og blir ikke utvidet, i kontrast til innbyggertallet. Det stadig økende innbyggertallet skaper selvsagt store problemer. 

Omtrent 29.000 mennesker lever nå på 1 km2, og forholdene er deretter. Husene står tett i tett, og veiene mellom dem blir mer som en labyrint for oss som ikke er kjente der. Siden husene er så tette, er det mange av dem som aldri får sollys inn i leiligheten, og dermed er leilighetene ofte preget av fukt, mørke og mugg. De har elektrisitet, men sporadisk. Levealderen er lavere i Balata og arbeidsledigheten er opptil 50%. Barnedødligheten er høy, mangelsykdommer og ernæringssykdommer er vanlig kost. På FN-legekontoret i leiren finnes det 3 leger og 10 sykesøstre. Disse tre legene må regne med å se 500 pasienter daglig, noe som jeg finner helt utenkelig. 500 per dag! Hvilken kvalitetssikring for helse..


Trange veier.


Flyktingskolens gymlærer i en spesielt trang sidegate.

Man kan jo selv tenke seg problematikken når det oppstår en akutt medisinsk situasjon, la oss for eksempel si hjerteinfarkt. Det er jo en umulighet å få inn en ambulanse inn dit, og til og med bårer kan bli for store. Det er så fjernt fra min hverdag og virkelighet at det blir veldig overveldende. Flyktningleiren ble jo opprinnelig opprettet som en midlertidig løsning, men har altså blitt permanent. Men alle man snakker med har et håp om å få komme seg ut av leiren og en gang vende tilbake dit de kom fra. Flere av de gamle har foreksempel nøkkelen til de gamle husene sine hengende rundt halsen, noe jeg finner hjerteskjærende. Men til tross for et liv i elendige boforhold, et liv med usikkerhet om når israelske soldater plutselig kan invadere leiren og starte arrestasjoner, og til tross for et liv hvor man føler seg glemt, oversett og overflødig for verdensssamfunnet; møtes man bare med smil og åpne armer i leiren. 


Foran en elektronikkbutikk inne i leiren.

Mitt nye barn

Det er litt nervepirrende, men jeg har fått et nytt kjærlighetsbarn som kjemper om min oppmerksomhet. Som enhver mor ble jeg på forhånd svært nervøs og tenkte at jeg umulig kunne få en så sterk kjærlig følelse ovenfor barn nummer to, som mitt førstefødte barn, og jeg var redd for at jeg kom til å favorisere. Men jeg oppdaget at kjærligheten til mine barn er bunnløs, og angsten var helt ubegrunnet; jeg er like glad i begge to.

Mitt førstefødte bloggbarn har allerede rukket å bli tre år, og nå har jeg i samarbeid med reisefølget til Nablus fått et nytt barn, med en skinnende ny URL og helt spesiell layout. Det er gjennom wordpress, og det er gøy å oppdage de ulike mulighetene for spesialbygning og slikt, og jeg blir bare mer og mer klar over simplisiteten i blogg.no, og de begrensede mulighetene der. Men jeg har imidlertid blitt glad i den enkle bloggen min, så jeg hadde ikke villet bytte ut domenet. 

Dessuten ser jeg ulike bruksområder for bloggene. Nablusbloggen kommer jo til å være et interaktivt reisebrev, og vil jo kun dreie seg om Palestina, mens denne bloggen vil fortsette i sin vante gang og dreie seg om det som virkelig betyr noe for dere; meg vel.

Men i rent alvor; jeg hadde satt umåtelig pris på om dere ville følge bloggen vår, og gjerne også like facebooksiden vår "Fire uker i Nablus", og om dere også vil, hadde vi blitt dødsglad om dere delte innleggene til venner og kjente, og formidlet det vi skriver om, videre. Hovedmålet med bloggen er jo at så mange som mulig skal bli obs på uretten som rammer det palestinske folk, og det trenger vi jo litt hjelp til. 

Følg denne lenken for å komme inn på den nye bloggen.

Følg denne lenken for å komme til facebooksiden vår. 

Og her følger noen bilder:


I bakgården på hostellet i Tel Aviv.


Dritstolt av skillet mitt. Orket ikke smøre ryggen, dere vet hvor tiltak det er. 


Spilling sammen med de lokale på en kafe i nærheten av hotellet i Nablus. 


7 av 10 av reisefølget.
Fv bak: Mohammed, Håvard, Johannes, Torunn, Edit. Foran venstre: Fredrik og Friha.


Intens sjakkspilling.

Ankomst Israel

Etter to nydelige dager i Tønsberg sammen med Camilla, startet jeg ferden mot Israel og Palestina i gryåtten i går morrest: 04.00. Camilla kjørte meg til flyplassen, hvor jeg møtte Mohammed og Ellen Marit. Vi tok fly til København, og derifra til Tel Aviv. Vi var helt klare over at vi kom til å bli stilt spørsmål ved passkontrollen, så for å sikre oss samkjørte vi reiseplanene litt. Det er nemlig ikke anbefalt å nevne at man skal til Palestina, og vi fikk beskjed på forhånd å ikke nevne prosjektet. Israel har nemlig startet en praksis hvor de holder igjen de de mistenker skal til palestinske områder, og intervjuer dem i evigheter, og sender dem også tilbake dit de kom fra.

Nylig var det en sak hvor fire elever fra Arendal hadde blitt holdt igjen i fire dager ved et fengsel utenfor flyplassen, hvor de ble kontinuerlig forhørt, og hvor de satt 9 timer uten mat i strekk. Disse skulle altså på bibelskole i Betlehem, men det virket usannsynlig for de israelske sikkerhetsvaktene. 

Da vi kom fram til passkontrollen var jeg selvsagt nervøs, for jeg har jo såpass med selvinnsikt at jeg vet at jeg er en forferdelig dårlig løgner, og jeg har et lite diskret problemer med rødming når jeg blir stresset. Å stå i køen var nervepirrende, og provoserende. Alle med mørk hud, hijab og arabisk utseende ble fratatt passet, og sendt til et venterom. Dette skjedde også med Mohammed og Friha. Ellen Marit og meg kom problemfritt gjennom etter at vi hadde besvart spørsmål om hvor vi skulle, hvor lenge vi skulle være, hvor vi skulle bo, hva vi gjorde til vanlig, hva vi studerte og så videre.

Det kom ikke som noen bombe at Mohammed ble holdt igjen, og vi hadde avtalt på forhånd at vi skulle vente en halvtime utenfor, og dersom han ikke var sluppet ut skulle vi dra til hostellet. Etter halvtimen var gått hadde vi ikke sett noe til Mohammed, og vi satte kursen mot hostellet.

Etter fire og en halv time ble Mohammed sluppet ut. Han hadde blitt intervjuet tre ganger, av tre forskjellige sikkerhetsvakter.

De ville vite hvor han skulle i detaljer. Når Mohammed svarte det samme som meg og Ellen; !vi er her på ferie, vi tar det litt som det kommer, vi vet vi vil til Tel Aviv, Jerusalem og dødehavet, men ellers improviserer vi", holdt ikke det. De tok "Lonely Planet" boka til Mohammed, og kikket i den, og ble sint fordi han ikke hadde streket under noe i den. De fortsatte å spørre: hvorfor han hadde valgt å dra til Israel, om han hadde besøkt andre steder i midtøsten - og når han sa nei, hvorfor ikke? Hvem reiste han med, og hvordan kjente han oss? De spurte om navnene og arbeidet til samtlige i slekten hans; far, mor, brødre, søster, onkler og tanter. Hvor hadde han fått penger fra? Han hadde tenkt seg til vestbredden, hvorfor skulle han være her så lenge uten en plan? Og så videre. Det samme skjedde for Friha, og hos henne gikk de også gjennom pcen hennes for å se om hun hadde noe palestinarelatert.

Heldigvis kom de begge gjennom. Men hele prosessen var provoserende. Det er ikke riktig at man skal føle at man gjør noe ulovlig ved å dra for å jobbe i en flyktningleir i et okkupert område. 

Uansett, med denne fantastiske velkomsten i bakhodet startet vi å utforske Tel Aviv.

Det er en storslått by, med mange flotte, nye og moderne bygninger, og mange under konstruksjon. Drosjesjåføren vår fortalte oss at de hadde en plan om at innen 2020 skulle alle bygningene i Tel Aviv være nye, og at de gamle skulle bli revet. Byen kunne vært hvilken som helst middelhavsby, og ingenting tilsier at vi er i et land med store og dype konflikter.

Vi møtte resten av deltakerne til prosjektet, og spiste et herremåltid sammen. Vi tre (Ellen Marit, Mohammed og meg) var fullstendig utslitt etter reiseruta, og lengtet vel litt etter senga.

I dag var det sabbat, og derfor var markedet stengt. Så dagen har gått med til avslapning på stranda.


Mohammed på terassen til de andres hostel.


Orienteringsentusiasten tar en kikk i kartet.


I og med markedet var stengt slet vi med å finne badehåndkler, og dette var det vi endte opp med. Snakk om harry gjeng.



En iskald øl på stranden.


Koser vårs.



Solnedgang.


Staselige bygg.


Hotell. (Ikke vårt.. haha)

Hare Krishna. 

Nå skal vi avgårde for å møte resten av gjengen og planlegge reisen til Palestina i morgen. 

Eksamen, sol og sommerfugler.

Etter patologi er det ingen tvil om at arbeidsmoralen var på bånn, og det skulle vise seg å være svært så vanskelig å få lest godt de neste dagene. (Noe som var litt trasig i og med jeg hadde to eksamener i uka etter). 

Derfor var jeg veldig spent da jeg gikk opp til indremedisineksamen. Vi hadde en lege jeg aldri har sett før til eksaminator, men vi fant tonen vi. Jeg var tredje mann ut i ilden, og hadde dermed rukket å skrevet en del notater under forberedelsen. Han kommenterte at jeg hadde et fint manuskript, og jeg sa at jeg hadde skrevet en bok til ham, hvorpå man klukklo. Vi trakk tre oppgaver, og jeg fikk tre nydelige  oppgaver. På den første delen skulle jeg forklare en rekke symptomer, og forklare i hvilken sammenheng man kan se dem. Det var symptomer som halsbrann, tørst, sult, og også anorexia. Jeg snakket litt om at anorexia er en veldig vanlig følge av foreksempel kreft, og snakket litt rundt det. Jeg nevnte også at det finnes en type som heter "anorexia nervosa" som er en psykisk lidelse som i hovedsak rammer unge kvinner. Jeg avsluttet med å si: "eehm, but as you can see, I am not a victim of it." etterfulgt av et moderat latterbrøl fra legen, og en bemerkning fra ham til Stephen om at jeg var perfekt. Haha. Men. Han har jo rett. De to andre delene gikk også kjempefint, og det var i det store og det hele en digg eksamen.


Hermansen og jeg tok oss en frokostpils som seg hør og bør etter eksamen sammen med bla. Nora og Torill som hadde hatt nevrologieksamen. 

Neste på listen, og forsåvidt den siste for denne omgang, var psykologieksamen. Jeg gikk dit helt uten nerver; hadde pugget det jeg skulle, kunne definisjonene mine, hadde memorisert de sinnsyke huskereglene til Ida, og ante fred og ingen fare. Vi hadde på forhånd fått utdelt en pensumliste med 70 spørsmål, hvor vi kom til å få 20 av dem. For å stå må man få 12 riktige. Det var 7 spørsmål jeg droppet å pugge fordi det var så masse å huske, og av disse fikk jeg to på prøven. I tillegg kom professoren med tre-fire splitter nye spørsmål som overhode ikke sto på pensumlisten, og ga hele gjengen bakoversveis. Vi gikk ut av eksamensrommet med rynkede bryn og bekymrede miner. Heldigvis gikk det faktisk flott!

En ny eksamenspils fulgte, denne gangen udokumentert! (Skandale!)

På fredag bestemte vi oss (Trusa, Nora, Helene, Ulrikke, Thea, Pernille og jeg) for at det var på tide med seriøs avkobling etter eksamensstress og mas, og unnet oss en nydelig dag på Turcianske Teplices spa og badeland. Det ligger tyve minutter unna Martin, og det er virkelig en perle. Det var i hovedsak oss og pensjonistene som hadde tatt turen, og det var godt med plass. Anbefaler alle å ta seg turen! Det er tre utendørsbassenger der; et barnebasseng, et varmt og et kaldt basseng. (I tillegg er det flere innendørsbassenger, med varierende temperaturer, og i tillegg er der sklier. Dette er den sammen plassen som vi tok turen til i høst.) Det ble i løpet av dagen holdt vanngymnastikk to ganger, og alle satt med hakeslep over den spretne instruktøren. Vi har aldri sett en rompe riste så fort til Gangnam style. Vi fikk oss en god latter, og Thea og Ulrikke kastet seg på trimmen på gøy.


Trusa, Ulrikke, Pernille og meg koste oss i skliene, og benyttet oss av samtlige triks for å prøve å øke farta: bikinitrusa mellom rompeballene, stive ben med hælene nedi, skyve skuldrene fra og gli på naken hud. Suksess.


Nora og Trusa i full grillings.


Ulrikke, Pernille og Helene.


Læx stil på Thea.

Det var en nydelig dag, og resulterte i en del svidde kropper, men det var verdt det. Vi konkluderte med at vi må grille oss som pokker denne sommeren, for neste år kan det hende at lysten på det forsvinner siden vi skal ha dermatologi. Helene klinket dermed til og droppet solkrem. Bad to the bone.

Nå har jeg blitt småsyk, og syns litt synd i meg selv. Heldigvis gir Såmund meg overdose på VitC, så det skal visst gå fort over. I tillegg må jeg innrømme å ha syndet og benyttet meg av nesespray. Men; tro det eller ei; bare en gang. Viljestyrke.. Nå nærmer palestinaturen seg med stormskritt, og jeg begynner å lure på hva jeg har i vente. Sommerfuglene er godt på plass i magen!

Jeg er ferdig med pato!

Du og du nå er det lenge siden jeg ga lyd fra meg! Tenker det er på tide.
Jeg har tenkt en del på å blogge i det siste, men har bare aldri kommet til det. Jeg har jo masse å fortelle!

Jeg er ferdig med patho!

Jeg skulle til å skrive "endelig", men jeg har jo nesten rukket å bli glad i patologi, så det blir litt rart å ikke lese det mer. 
Jeg hadde eksamen i forrige torsdag, og det gikk smooth.

Jeg har virkelig aldri vært så nervøs på forhånd av en eksamen som til pato. Vanligvis kjedespiser jeg jo som ei purke i eksamensperiodene, men på forhånd av denne eksamen ble jeg så kvalm og mistet matlysten, at jeg kan sverge på at jeg så viseren på vekta rikke seg nedover. Men bare slapp av, jeg risikerer ikke å bli syltynn enda, og viseren er tilbake til utgangspunktet og vel så det.

Jeg tror jeg hadde ekstra nerver i og med selvtilliten min i faget var langt ned i kjellern, og jeg følte jeg aldri klarte å lære meg nok. Men det er jo forsåvidt standard: Jo mer en lærer, jo mer innser man at man ikke kan! Eksamen var iallefall grei, og det var ikke grunn til å grue seg. Jeg trakk ok oppgaver og professoren var fair, og jeg gikk ut i fra rommet med en signert karakterbok og ei forvirra mine. Jeg var sliten og ble glad at jeg gråt litt for meg selv. Det var så fint å få bevist at selv om man stryker på alle credits trenger man ikke være en forbanna løk, og den testen sier nødvendigvis ikke så mye om kunnskapsnivået! Håper jeg kan være til inspirasjon for andre som føler seg som løker i blant. 

En aldri så liten feiring var selvsagt på sin plass! Mojitoen smakte seier, og øla hadde en tung mersmak.  Det ble to XL-mojitoboller i tillegg til et ukjent antall eksamenspils. 


Strålende fornøyd Ragnhild - også ferdig med patho. Vibecke hadde ikke hatt eksamen, men var ikke tung å be til bords.


Hurra for sugerør og mojito.'


Nydelige Hermannen min, og Tequila-Eline.


Avsluttet kvelden relativt tidlig - dødstrøtt og dødsflink.

Bokhylle

Jeg nevnte i et tidligere innlegg at jeg organiserte bokhylla mi som prokrastinasjon for ikke så lenge siden. Det var deilig å få orden i sakene, og jeg var til og med litt lur i prosessen.

Jeg bor jo sammen med soon-to-be diabetesrammede Anders, som ofte er på leit etter godteri. Som regel har han det selv, og som regel er det jeg som stjeler hans godis, men av og til går han tom, og i slike tilfeller kan han bli rabiat, og da er intet sukkerholdig produkt trygt. Så; i tilfelle rottefelle har jeg altså gjemt unna litt av stæsjet mitt. 


Den ene bokhylla. Ymse som man ser. Litt Jakusbok, litt scrapbooking, litt kozebok. 


Men hva slags bok er dette da?


Det er jo slettes ikke en bok.!


Moja moja ♥ En nydelig sjokolade som ligger trygt og godt gjemt i hylla.

Herregud så lur jeg er.

17.mai og gruppebilder.

Endelig 17.mai igjen!
Kanskje en av de koseligste dagene i året i Martin.

Vi samlet oss en gjeng oppe hos Helene og Håkon, og nøt en nydelig fellesfrokost, med NRK i bakgrunnen. Jeg er jo en middelaldrene kvinne til sinns, så jeg er ikke ukjent med å gråte av barnetog, men holdt meg heldigvis på et tålelig nivå i år. Etter frokosten bar det avsted til Skanzen, som er et naturhistorisk museum, og minner ganske mye om Borgundgavlen hjemme. 

Det ble kakebord, nystekte vafler, god drikke og ikke minst pølser til alle og enhver. I tillegg var det selvsagt taler, både fra Vibecke, Agathe, ambassaden og vise-borgermesteren. Og skolekoret stilte selvsagt opp, og sang blant annet Queen. Nice.

Det ble arrangert leker, og det kunne vel knapt vært arrangert på bedre vis. Det var det nemlig jeg og Ane som stod for. Dermed ble det potetløp, velting av hermetikktårn, spikrekonkurranse, lakrisspisekonkurranse og styltegåing. Premiene var melkesjokolade. Ganske kjekt å få leike seg, men jeg må vel innrømme at det var lav terskel for utlevering av sjokolade, for jeg ville aller helst gjøre fra meg ansvaret så fort som mulig, for så å gå hjem og lese patologi. Til tross for dette var jeg på Skanzen til femtida.

For mange bar turen videre på "bunadsfylla", et konsept jeg ikke er helt kjent med, for å være ærlig.  

Det ble også en del billedtakning, og her er resultatene:


Møre og Romsdal - sterkt representert i ånd og bekledning.
f.v Tonje, Emte, Andreas, meg, Torill, Anders, Sverre og moren til Tonje. De fire til høyre er fra feil side av fjorden, men de er kjekke til tross for dette. 
På mange måter et prakteksempel på hvordan et gruppebilde
burde være! 


Såmund og jeg tar et romantisk bilde foran gravstøttene. Ingenting skriker vel "romantikk" mer enn kirkegårder?


Ane viser hvordan man går på stylter, noe jeg trodde jeg kunne. Jeg kan ikke gå på stylter i bunad.


Lene Cecilie og Trusa. Edvard fra Kripos i bakgrunnen. 


Skolekoret.


Potetløp. Bunad ingen hindring.


Her instruerer Ane og meg potetløpgjengen.

Jeg observerer at jeg har rukket å bli pukkelrygg i løpet av mine 23 år, noe jeg er svært lite fornøyd med. Skal snarest mulig kontakte kongehuset og høre hvordan kronprinsessen ble kvitt problemet. 


Et nydelig bilde av oss.

Hva sier du? Ser du meg ikke? Ah, la meg sette en rød ring der jeg står.



Håper du ser meg nå.

Kritikk og irritasjon:

Det er ikke så greit å ikke være under 150 centimeter på gruppebilder. De som er små, eller de som er over 1,70 men som alltid lurer seg på første rad likevel, er alltid dumme og skjuler de høye og grasiøse skattene på bakre rader. Fader ta dere småfolk.  Og blir du ikke skjult av en kortvokst, så tar fader meg naturen og griper inn. Burde jeg ta hintet? NEI, jeg nekter å ta hintet.

Det er forresten ikke som om dette er et problem som kun har oppstått i år. 

Det skjedde også i fjor:


17.mai i fjor.

Jeg har selvsagt hundrevis av gruppebilder der folk aktivt skjuler meg, men jeg skal ikke kjede dere med det, men jeg velger å også trekke fram dette:


Tiendeklasse. Nese og øyner kom med på bildet, heldigvis.

Derfor er jeg ikke så begeistret for gruppebilder. Jeg vil helst skinne for meg selv, eller sammen med andre, men i forgrunnen. Jeg er ikke så bitter som jeg gir inntrykk for, men neste år møter jeg med brukne ben, for da kommer alle til å la meg stå (sitte) fremst. 

Slik foregår studiet i Martin, Slovakia.

Til Christina:
Takk for spørsmålet ditt rundt studiet i Martin. Jeg svarer deg i et blogginnlegg, siden jeg har patologieksamen om 16 dager, og ligger langt bak skjema, og trenger desperat noe å fylle tiden med. 

Skoleåret:

Skoleåret starter i begynnelsen av september, i år starter det 9. september. Det varer til like før jul, og kommer litt an på hvordan datoene faller, i år vil semesterslutt være 14. desember.

Januar og begynnelsen av februar er eksamensperioder, og avhengig av hvilket årstrinn du tilhører kan man ha fri denne perioden, eller slite seg gjennom eksempelsvis anatomi og histologi. I førsteklasse har man bare biofysikkeksamen i denne perioden, noe som de fleste regner en ukes tid å lese på. 

Rundt 10 februar starter semesteret igjen, og nå varer altså 14. uker framover, så i år var det semesterslutt på fredag, 17.mai. Ny eksamensperiode. 

Man har også en uke 15; substisusjonsuke i semesteret. Dette er avsatt til å ta igjen for det tapte; enten det er prøver man har strøket på eller skoletimer man ikke har møtt opp til. I enkelte fag kan man også få ta eksamen i denne uken.


Credits og eksamen:

Credittester er store tester som omfatter ca et halvt semesters pensum, og som man må stå på for å kunne gå opp til eksamen. De avholdes i grove trekk i skoleuke 7 og 14, og i samtlige fag. Man får tre forsøk på å stå disse, og avhengig av fagene må man ha 60%, 65%, 70% eller i noen fag også 75% riktig for å bestå.

Man har eksamen i alle fag, noen både skriftlig og muntlig, andre bare en av delene. Kriteriene for å gå opp til eksamen er null fravær, og bestått credits. Det er absolutt ingen krise å stryke på eksamen. Man får tatt den opp igjen forløpende om man vil det, eller utsette den til man føler seg tryggere på stoffet. Dersom man stryker på andre forsøk har man fortsatt et forsøk igjen. Stryker man på det 3. forsøket må man enten ta friår, eller søke om "Deans Term" som er en "kniven på strupen"situasjon, hvor du må stå på eksamen på fjerde forsøk, eller starte på nytt med studiet - dvs ta opptaksprøven på nytt. 


Ferier:

Lengden på ferier avhenger ofte på egens kapasitet til å jobbe seg frampå, bli ferdig med eksamener fort og så videre. I første- og tredjeklasse får man en lang vinterferie, og har bare en eller to små eksamener i eksamensperioden etter jul. Da kan man regne med å være hjemme en måneds tid, kanskje lengre.

Det blir ikke gitt påskeferie, men det blir gitt "deans day off" eller "rektors day off" ved helligdager og rundt helligdager. Dermed kan man regne med at skjærtorsdag (som egentlig ikke er en helligdag her), blir fridag, samt fredag og 2.påskedag. I tillegg har man stor mulighet til å trikse med sin egen timeplan, slik at man kan ta seg fri i en uke. 

I tillegg gies det langhelger her og der. Rundt begynnelsen av november pleier det også alltid å være en langhelg.

Sommerferien avhenger også av årstrinn, og hvordan det går med eksamener. I førsteklasse hadde jeg fri fra 10.juni til begynnelsen av september, mens i fjor tok jeg meg fri midt i eksamensperioden, og utsatte en eksamen til august, dermed hadde jeg fri fra 22. juni til ca 12. august.  

 

Reise:

Det er flere reisemuligheter herfra. De fleste reiser fra Polen, og da enten via Krakow eller Katowice. Det er mulig å komme seg dit med kollektiv transport, men det er kronglete, og de aller fleste tar taxi dit. Vi har en reiseside på facebook hvor man kan avtale å ta taxi sammen, slik at man deler kostnaden. Det koster rundt 80-90 euro.  

Krakow: 
Norwegian - flyr til Gardermoen.
Ryanair - flyr til Rygge, Moss.

Man kan også fly til Stavanger direkte herfra, men i farten er jeg usikker på hvilket flyselskap det er gjennom. 

Katowice:
WizzAir - flyr til Torp, Sandefjord.
WizzAir - flyr til Flesland, Bergen.

Andre muligheter er å ta toget til Bratislava eller Wien. Det er gode togmuligheter dit, og det tar 3 timer til Bratislava og 4 til Wien. Det går også an å ta taxi hit, men det koster så vidt jeg vet 120 euro til Wien, iallefall.

Bratislava:
Norwegian - flyr til Gardermoen.

Wien:
SAS - flyr til Gardermoen. 

 

Bosted:

 Det er mange leiligheter å leie, men også å kjøpe i Martin. Prisen kommer helt an på hvor nært sentrum du vil bo, hvilken standard du vil ha, og om du skal bo alene. Martin by er ikke så stor, og det er korte avstander om man sykler. Fra vår leilighet tar det omtrent 10 minutter med sykkel til sykehuset, 5 minutter til sentrum, 5 minutter til biblioteket, slovakiskbygningen, og bygningen for de prekliniske fagene. Med andre ord nært. 
Skal man bo alene må man nesten regne med å betale 400-500 euro i måneden. Dersom man velger å bo sammen med noen blir det betraktelig mye billigere. Jeg betaler 250 i mnd, ca 90 kvm leilighet og 80 kvm terasse. Jeg ville ventet med å skaffe meg dette til jeg kom ned, og fikk sett leiligheten selv.  

 

Gøye ting:

Faglig input:

Det arrangeres fagseminar, praktiske fagkvelder og forum i Martin, og dersom du er villig til å dra lengre; også i Tsjekkia og Polen. Og det bør du være villig til - kjempegøy. Det er perfekt å få være med på noe faglig nyttig, og gjerne praktisk arbeid, når du kjenner leselysten er på sitt laveste. Flinke instruktører og forelesere. Veldig motiverende!

I Martin har vi også fått et simuleringssenter, hvor man kan arrangere mange nyttige seminar! Dette er veldig nytt, så jeg tror ANSA og studentene blir flinkere og flinkere til å benytte seg av det. Det drives forøvrig av en av de kuleste professorene våre. Hun er også professor i pathophysiologi. 

Ski: 

Det er mange skianlegg i sonen, og bare i utkanten av Martin er det to såvidt jeg vet om, hvorav den ene er god på park-kjøring. (Sa Christoffer til meg, det aner jeg ikke for jeg er ikke så triksete av meg på ski.) (Sjekk ut Martinske Hole for informasjon om nærmeste skitrekk!)
Det er også bare en times kjøretur til mange større og fine anlegg, som foreksempel i Jasna, hvor ANSA årlig arrangerer skiturer til.
Man kan også ta turen til Vysoky Tatry, som er en fjellkjede med mange fine plasser! Absolutt verdt turen! 
Det finnes også gode turer dersom man er mer interessert i toppturer med feller.  

Sport:

Det spilles fotball, håndball, volleyball, hockeyball og frisbee her. Noen spiller i liga, andre bare på gøy, men alle har faste treninger. Dessuten kan man lett oppsøke slovakiske klubber dersom det er noe man vil være med på, dette er jo også en kjempemulighet til å få integrert seg! Det drives også med noe kampsport, noe jeg ikke har spesiell ekspertise på. Det er et klatremiljø her, og det finnes en klatrevegg.

I tillegg er det flere treningsstudier rundt omkring i Martin, hvorav de mest populære er Strojar eller Harmonia. 

Tur:

Naturen i Slovakia er flott, og det er kjempemange turmuligheter, både i umiddelbar nærhet og en kort togtur unna. Det går busser til foten av mange fjell, men dersom det ikke gjør det er det ikke særlig dyrt å leie bil. (Ca 30 euro pr døgn) 

Uteliv:

Martin er en liten by, så fristelsene er ikke tilstede gjennom hele uka, noe som er fordelaktig med tanke på lesingen. Torsdagspils er obligatorisk for enkelte, men fredag er den største utedagen blant studentene.

 

Jeg er veldig fornøyd med å ha valgt å studere i Martin, men det er selvsagt ikke som hjemme i Norge. Ting tar tid, og papirmøllen er stor. Det kan være vanskelig å gjøre seg forstått dersom man ikke kan snakke litt slovakisk, men dette lærer du på skolen. Dersom man prøver seg litt på slovakisk, blir folk fort veldig hjelpsomme. Det hierarkiske systemet er også mye mer utpreget her enn hjemme. Man er ikke "dus" med hvem som helst, og man skal passe på å snakke høflig. Man omtaler ikke professorer ved fornavn, men ved tittel eller etternavn. Det handler for det meste om respekt. Man møter ikke opp på skolen i joggebukse, men kler seg "anstendig". Det samme gjelder eksamen, hvor man må møte i fint tøy. Gjerne dress eller kjole.

Hvorfor du burde flytte til Martin framfor Pecs er jo såre enkelt: Det finnes kun ei Marianne Skuseth og hun bor i Martin. ♥ 

(Ok, det finnes faktisk tre av oss, men jeg måtte lage et poeng ikke sant. Og i tillegg - jeg har ikke noe godt svar på hvorfor du bør velge Martin, for det er sikkert kjempeflott i Pecs også! Jeg har hørt at Ungarsk er et av verdens vanskeligste språk å lære seg, da. Men slovakisk er ikke akkurat en dans på roser det heller..) 

 Martin:


En del av torget. Her er det titt og stadig happenings i helgene - festivaler, barnas dag, boder osv.
Rundt finnes det flotte kafeer og barer. Dessuten spilles det musikk utifra disse høytalerne. Ganske kjekt. Det er også verdt å nevne at det er åpent WiFi i hele hovedgaten. 

Dette bildet dukket også opp da jeg googlet "Martin Slovakia". Jeg vet ikke. Kanskje det er grunnen til at du skal velge Martin framfor Pecs?

Den korte veien til søvn

Etter et visst antall timer sittende ved kontorstolen og pulten kan man nesten kjenne trykksåret bygge seg opp på raua, og man skifter stadig stilling. Det ene kneet opp, den andre foten halvveis under rompa, haka på kneet. Etter to minutt: Skifte kne, andre fot under rompa, haka på nytt kne. Etter to minutt: Ta ned bena, sette rompa helt inntil stolryggen. Etter to minutt: skli rompa til tuppen av setet. To nye minutter: Begynn på nytt; ene kneet opp, andre fot under rompa. Faen. 

Jeg blir dritlei av det, men jeg prøve å unngå sofaen for alt det er verdt. Jeg vet med meg selv at å sette seg der vil være som balsam for sjela og det eventuelle trykksåret, men å sette seg i sofaen er også å vedgi nederlaget. Å sette seg i sofaen for å lese er for min del synonymt med å ta den korte vei til søvn. 

La meg illustrere:


Man startet helt uskyldig med å sette seg til rette i sofaen, med de beste intensjoner om å få lest godt.

Etter ikke en lang stund blir det fristende å legge seg ned på siden for å lese.


Ah, det var deilig. 

Man ligger slik en liten stund, og det er i det store og hele en behagelig stilling, men etterhvert blir man litt stiv i skulderen. Man legger seg derfor litt ned, og støtter hodet i håndbaken. 


Der ja. Perfekt.

Det funker også en stund, helt til armen du støtter deg på sovner. Man må bare avlaste den en liten stund.


Avlastning av sovnet arm.

Ja, det er vel ingen overraskelse det som nå skjer. Alle vet at det er en fysiologisk reaksjon å lukke øynene idet hodet treffer en myk sofapute. Og da er det bare å si takk og farvel til den leseøkten.

Etter en uforskammet lang, og riktignok deilig, høneblund kvikner man til og setter seg opp igjen.

Kanskje er man lur og setter seg ved pulten igjen, eller kanskje er man idiot og setter seg til rette igjen i sofaen, bare for å begynne på en ny runde. 

Pathoretake check

I går tenkte Agathe og jeg at vi skulle unne oss en deilig tur til Chata Magura etter pathoretaken (som forresten gikk kjempefint), og hoppa på bussen i shorts og tskjorte. Såmund ble selvsagt med, for han hadde slovakiskeksamen i dag, og dermed var alt mye mer fristende enn å lese. Det skal dog sies at Agathe ofte blir tatt for å være slovakisk siden hun snakker flytende, så Såmund fikk iallefall litt input på turen. 

Fint vær, deilig temperatur, lett overskyet. Perfekt. Da vi satte oss ned for å spise suppe og ta en øl kom tåken ut i fra intet, og det var plutselig ikke noe sikt. Vi ventet til tåken lettet, tenkte at nå ble været bedre og at det passet fint å gå. Vi hadde vel knapt satt foten utenfor døra av hytta før slusene åpnet seg. Det høljet ned, og det haglet. Det lynte og tordnet. Morsomt! Vi ble iallefall søkkvåte, og jeg som er ei nervejenny var selvsagt litt redd for å dø av lynet. Det gikk heldigvis fint.

Vi fikk dårlig tid etterhvert, og vi måtte legge på sprang for å rekke bussen. Pulsklokka lå tett opp mot makspuls, og jeg døde innvendig. (Det var uansett så verdt det for jeg tror pulsklokka har trodd at jeg har vært død siden den har lagt ubrukt i ti dager, så den ble glad. Og jeg setter jo sånn pris på å glede en bestis.) I dag er jeg dødssur i låra, men det er bare deilig, for da stikker det ikke så hardt i hjertet når jeg gumler sjokolade.


Vel framme på Chata Magura.


Aggie, fjellgeita.

Nå er det full skjerpings framover, for jeg har satt meg opp på en tidlig eksamensdato i patologi. Jeg er helt inneforstått med at det er en ambisiøs dato, men man kan jo håpe. I verste fall stryker jeg og tar den opp igjen en ukes tid senere. Dagen i dag skulle egentlig være superproduktiv med både substituering, printing av oppgavehefter, kjempelesing og mange andre positive ting. Jeg har isteden ryddet bokhylla for å få litt sinnsro. Måten de bøkene har rotet seg sammen i løpet av semesteret har irritert meg grenseløst. Så nå kan jeg slappe litt mer av. Jeg har tømt søpla i dag. Jeg har sett et par episoder av Game of Thrones, jeg har spilt litt wordfeud. Og jeg har faktisk printa ut eksamensoppgavene. Og nå blogger jeg. Vet ikke akkurat om jeg sier meg fornøyd med dagen, men klokka er jo bare to enda, så.. 

Forresten, et gøy bilde jeg vil vise: 


Dette må jo være kommunearbeid.

To stykker som ser på og koser seg med sigg og kaffi, og en tredje som klipper litt gress. De stod sånn lenge. Jeg også. Følte vi tre koste oss på sidelinjen.

Ymse

Jeg har dessverre intet annet valg enn å lese patologi døgnet rundt dette semesteret, i og med jeg trakk vinnerloddet og skal ta retake nummer to 20.mai. Heldige meg!

I den anledningen passer det iallefall helt utrolig dårlig at pc'en min har fått et illebefinnende. Det passer også ganske dårlig at jeg har -300 kroner på kortet, slik at jeg ikke får kjøpt kjølepasta til den.

Ja, datamaskinen lider iallefall av et tungt tilfelle av narkolepsi, og hver gang jeg skal belønne meg selv for en tung leseøkt med et lite program på TvNorge eller NRK, skrur den seg av. Sykt irriterende. Siden kompisen min, Henrik, deltok på programmet "En ny start" har jeg og mine samboere A&A blitt faste følgere. Det er veldig kjekt, og denne gangen var det ekstra spennende, for det var en mann som veide 279 kilo, og han kunne ikke fatte hvordan det hadde skjedd, han som kun spiste knekkebrød til frokost og kvelds, salat til lunsj, og spagetti til middag. Og det var jeg skjønt enig i, det kunne hverken jeg eller Kari forstå. Det var iallefall spennende å følge med, men pc'en er tydelig motstander av reality, og da det kom til de spennende delene (les: veiing) av programmet skrudde den seg av i protest. 

ssssaaaaaaaataaaaaaaaan

Heldigvis har jeg slik en hjelpsom kavaler, som tok på seg hodelykta og skrudde opp pc'en, og fiksa i vei.


Såmund tar saken!

Han fikk støvsugd den, og hentet ut et par støvdotter, så jeg fikk heldigvis se ferdig en ny start, og Sten Arne gikk bare ned til 240 kg, om jeg husker rett. Men Pc'en funker iallefall litt bedre, og jeg nekter å innse at en gjennomsnittlig levealder for en pc kun er 2-3 år. NEI.

Jeg har fått ny telefon! Endelig! Jeg er i utgangspunktet ikke et utpreget telefonmenneske, og jeg fatter ikke de som kan sitte å prate i telefonen i timesvis om tomt pjatt. Dessuten er det litt deilig å legge fra seg mobilen hjemme, og ikke være tilgjengelig hele tiden.  Men nå kan dere fortvilte sjeler som alltid gir meg huden full for at jeg ikke tar telefonen slappe av; jeg har fått ny bestis.

Jeg har selvsagt også tatt noen bilder med den:


På vei opp Strana. Menn i thights er bortimot det minst sexy jeg vet om.


Sussebilde til tross for bruk at thights av kavaler. 


Du kank'e si "Klasse" uten å si "Lasse". Her flexer Lasse og Christian på Harleys. 


Parbilde.


Spillkveld!
Ole, den lengste nordlendingen, spiste på seg sukkersjokk av Helles upåklagelige cookies og cupcakes.


Spillkveld! Se vinnersmilet til Nora.

Det dummeste de andre gjorde i går var å tillate meg og Nora å være på lag sammen. De visste det ikke da, men de vet det nå; ingen kan slå meg og Nora i Alias! Vi ble ferdig relativt tidlig, og ble sittende å vente på de andre, og hviske de riktige ordene til hverandre før de andre parene gjettet det. Litt kjedelig å aldri møte motstand i Alias, men det er jo også litt stas å være ubestridte mesterer. For husfredens skyld er det kanskje greit at det blir sånn, for både jeg og Nora er usannsynlig dårlige tapere. 

Dersom noen tror de har det som skal til: Vi tar gjerne imot utfordringer i Alias fra publikum!

Medisinstudentsyndromet

Jeg leser mye patologi (sykdomslære) for tiden, og prøver så godt jeg kan å forberede meg til slutten av mai, og etterhvert også eksamenstiden. Det er veldig mye å lese på, men heldigvis er det interessant. Noe annet som er interessant er det psykiske ved det å lese til patologiprøver. Man leser om mange ulike typer sykdommer, mange ulike symptomer, og etterhvert virker det bare helt umulig at man ikke skal feile noe. Kroppen er virkelig et finstilt maskineri. Så midt opp i denne beundringen, og undringen over maskineriets finjusteringer finner man ut at man  feile noe.



 "Medical student disease" er et velkjent fenomen som går ut på at man rett og slett blir hypokonder ved å lese mye sykdomslære. Det starter uskyldig med gjenkjennelse i noen ikke-spesifikke symptomer, som er felles for en haug med sykdommer. Subfebril, hodepine, urolighet i kroppen og så videre. Symptomer som, for det første, ikke trenger å bety noe, og for det andre, ikke trenger å være tilstede. Så trekker man konklusjoner og diagnostiserer seg selv i hytt og pine. 

Jeg tror kanskje jeg har fått et snev av dette, til tross for at jeg aldri hadde trodd det kom til å skje meg. Men jeg tar meg selv iallefall i å sitte å kjenne etter. 

Syns det er ganske slitsomt. 


video:img1057

Illustrasjon. (lav lyd, skru opp!)

Blesten rundt Riise

Jeg er ikke fotballentusiast, langt derifra.

Jeg likte fotball før, uten tvil. Jeg spilte selv, og fulgte nøye med på både AaFK, Arsenal og Liverpool. Jeg husker jeg skrev stiler på ungdomsskolen om å få oppleve Thierry Henry spille på Highbury, eller kanskje en gang få kline med Michael Owen. Jeg brukte antakelig opp fotballkruttet da jeg i 14årsalderen trofast møtte opp 3 timer før 1.div. kampene på Kråmyra, bare for å hilse på spillerne før kampen.  Og aller siste rest av fotballengasjementet tror jeg ble brent av etter konfirmasjonen min med AaFKdekorasjon - oransje roser, blå krukker, oransje og blå servietter og bordkort. I stedet for å synge den klassiske Kjærlighetsvisa, sang vi AaFKsanger. 100% harry, og 100% meg som fjortis. Etter det har det dabbet kraftig av. 

Nå kan jeg ikke tiltulere meg selv som en fotballviter lenger, og har i det generelle svært lite å tilføye enhver fotballorientert debatt. I dag lar jeg meg imidlertid provosere såpass at jeg beveger meg i nærheten av dette potensielle minefeltet. 

Det har vært mye snakk om John Arne Riise i dag, både på godt og vondt, i anledningen hans pressemelding hvor han sier fra om resignasjon fra landslaget. Jeg har ikke tenkt å blogge om fotball. Det hadde jeg ikke turt; jeg hadde blitt knust. Men jeg har veldig lyst å kommentere litt rundt dagens "sirkus Riise", og da mener jeg hverken JAR selv eller familien hans, men media og de mange selvtitulerte fotball-kommentatorene rundt om i vårt ganske land.  

En norsk fotballegende takker for seg i landslaget etter 110 kamper, HUNDRE OG TI, og kritikken lar ikke vente på seg. Det sies at tenåringsjenter er ubeseirede mestere i mobbing og i det hele tatt trekke hverandre ned. Men da må jeg bare få slenge inn at middelaldrende forstå-seg-påere bak datamaskinene er faen meg ikke mye bedre. 

Sportsjournalist Bertil Valderhaug har i dag skrevet en artikkel som best kan karakteriseres som et surt oppstøt. I artikkelen "Riise vil ikke bli savnet"  legger Valderhaug ut om skandaleoppslagene som har herjet rundt JAR i årene som har gått, og baserer i det store og det hele artikkelen sin på dette. Valderhaug viser seg som sportsbloggernes ekvivalent til rosabloggere, og gulper opp det ene og det andre. Han skriver ironisk nok at han [JAR] har hatt en lei tendens til å havne i medias søkelys på grunn av utenomsportslige anligger, men ser tydeligvis ikke ironien i at han som sportsjournalist har produsert en tekst hvor halve artikkelen hans er basert på Se og Hørmateriale. Dette er dog kun en av flere selvmotsigelser i artikkelen. 

Valderhaug framstår som en sutrete unge som ikke helt unner andre suksess og ære, slik som John Arne Riise fortjener, til tross for at han slenger inn et lite troverdig "Vær snill å gi ham litt heder, også" avslutningsvis.

John Arne Riise har en unik evne til å engasjere både folk og fe, og mest av alt mediefolk. Det virker som om hver gang JAR åpner munnen står reporterne i kø og sikler som ulver rundt et lam, i håp om å finne noe de kan felle ham på. Noe de kan henge seg opp i, og henge han ut for. 

Som Ålesunder og Hessajente er jeg vant til et voldsomt engasjement rundt Riise, slik har det "alltid"  vært. Alle har en formening, og alle på død og liv ytre den. Pappa pleier å si at "dersom man ikke har noe godt å si om noen, kan man bare holde munn", men det er antakeligvis litt for ambisiøst å håpe på at andre skal følge, for det er som regel de som sprer eder og galle som hever stemmen høyest. Og det syns jeg er synd. Nei. Flaut. Jeg syns det er flaut. 

Jeg syns det er så utrolig flaut, og jeg kjenner at jeg trekker geipen sammen, og myser med øynene over ting folk får seg til å skrive. Smålige ting. Slik som i dag: flere statuser om "arrogante Riise" som omtaler seg selv som nordmøring, og ikke sunnmøring. Et velfortjent spark i sida til alle i Ålesund som har latt seg rive med i drittslenginga.  Nordmøring  - først og fremst fordi han ble født i Molde, bodde i Sunndalsøra til han var 5 år, og har foreldre og et langt slektstre fra nordmøre, men også fordi tilhørigheten til en by hvor du har møtt offentlig motstand siden du var 17 år sannsynligvis ikke banker så sterkt i brystkassa lengre. Selv tar jeg stolthet i å kalle Riise en Hessagutt, for selv om han ble født på feil side av fjorden, er han jo vokst opp øya mi, og det syns jeg er stas. 

Opp gjennom årene har det vært mang en gang jeg har hevet øyebryn over skamløse kommentarer rundt Riise og hans familie. Selvsagt har det florert av dem på VGs kommentarfelt, men jeg hadde vel aldri trodd noe mindre om norges mest slitsomme og enkle kommentatorfelt. Det jeg har reagert på har jeg funnet blant mine venner på Facebook. Selvsagt sikter jeg ikke til fotballrelaterte statusoppdateringer, men det er jo uansett færrest av dem. Jeg sikter til personlige angrep og ryktespredning.

Si meg. Hva tenker folk med når de sitter å lirer av seg kvalme på den måten? Tenker de i det hele tatt? Tenker de i det hele tatt at familien kan snuble over disse kommentarene, og tenker de eventuelt på hva slags effekt det vil ha på dem?

Og hvor ble det av folkeskikken? Det virker nesten som om folkeskikken er en slags usynlig genser som man river av seg og kaster nonsjalant over stolryggen idet man setter seg foran pcskjermen. For bak dataskjermen er det lett å være tøff i trynet, lett å synse ganske mye om litt av hvert.

Jeg kan bare forestille meg hvor tungt det må ha vært for Camilla og Amalie å vokse opp på en øy hvor alle snakket om familien deres, og hvor de var smertelig klar over det. Hvor ubehagelig det må være å komme inn i et rom og oppleve at snakket stilner, øynene vender seg mot deg, og småhviskingen sakte tar seg opp. Å lese side opp og side ned med personlige rykter, trusler og grove fornærmelser mot både deg selv og familien din, både på åpne forum, men også fra venner på facebook. Å gå en tur i byen med familien, og oppleve at folk roper det verste om moren din som står ved siden av deg. Det kan ikke ha vært lett. 

Men allikevel står begge søstrene på sitt, støtter brødrene sine i tykt og tynt, og skryter hemningsløst over både dem og resten av familien, og hverandre, på facebook, slik søstre gjør og skal gjøre. Jeg kan bare tenke meg for en tykk hud dere har grodd etterhvert! 

Jeg krymper meg over de mange styggedommene folk kommer med, og frykter for at resten av Norge må se på oss som det mest smålige folket i landet som har klart å skyve fra oss en internasjonal fotballegende og hans familie i så måte. Jeg skjems, og håper at folk kan holde seg for gode til å slenge med leppa. 

Jeg nekter iallefall å levere noe annet enn heder og ære i retningen familien Riise, og jeg nekter å bli en regelrytter og følge janteloven.

 

Takk for at du har satt Ålesund på kartet, John Arne, vi er stolt og takknemmelig!

Vienna waits for you

Vi hadde patho-credit på tirsdag, og det gikk dessverre ikke min vei.

Jeg stresser for mye, det er problemet mitt. Men det er ikke så lett å la være. Uansett er det kjedelig at jeg strøk på den, men jeg var veldig forberedt på det. Nå håper jeg på å stå retaken på tirsdag, eller så blir det samme stresset som på tampen av forrige semester med skreddersydd retake nummer 2. Håper på å unngå det, da.

Selv om jeg var forberedt på å stryke, er det jo aldri gøy, og jeg føler meg så sykt dum i etterkant. Jeg blir litt sur og grinete, og klarer ikke helt å gi slipp på saken. Derfor er det som balsam for sjelen å sette på selveste godsangen. 

Omtrent da jeg begynte på dette studiet sendte mamma meg Billy Joels "Vienna waits for you", og sa at hun tenker på meg da hun hører på den. Så nå tenker jeg på at mamma tenker på meg, når jeg hører på den, og det er både smigrende og beroligende.

Om du ikke har hørt den handler den i store trekk om å senke skuldrene og ikke stresse så forbanna mye. Det er bare mange timer i døgnet, og man kan ikke rekke over alt man vil. Om man bare har tålmodighet så vil man kunne oppnå det man ønsker, man må bare ta seg tid, og forstå at "Vienna waits for you" til du er ferdig. 

Jeg hører på den hver gang jeg er nedfor! Takk mamma. 

Ahhh, en deilig sang. ♥

 

Dåpen til Vilde Kristofa

I løpet av helgen fikk jeg også nusket litt i verdens vakreste barn; "mi" nydelige Vilde! 
Jeg må bare få si at det er så kjekt at jeg har fått lov til å være fadder til verdens fineste jente, jeg er heldig og dritstolt!

På fredag var jeg med Linn og Vilde på handletur på Moa, og handlet inn til koldtbordet. Jeg tror Linn syntes jeg var litt harry - for jeg ville selvsagt aller helst bære Vilde på armen, i stedet for bare trille henne i vogna. Det blir for A4, og dessuten ville jeg at alle skulle se oss sammen. Jeg så sikkert helt dust ut, for jeg holdt henne på armen samtidig som jeg møtte blikket til alle som så på henne, hvorpå jeg smilte, nikket og lukket øynene sakte . Det var for å si "ja, jeg vet. Hun er finest. Og hun er litt mi."

video:img1016
Illustrasjon. Vilde er puta mi.


På søndagen var det duket for selve dåpsdagen, og til tross for en litt kronglete start på faddertida mi, rakk jeg det jeg skulle rekke..


Prest, mor, far og datter, og oss fadderene. Og storebror Bastian.


To av de nydeligste jeg vet om. Mamsen og Vilde.


Ok, jeg innser at dette ikke er et fint bilde av meg, men jeg ville bare vise dere et bilde av oss to sammen!


Man blir helt amøbe rundt barn. ah-gogogogo.


Rakk å få med meg to koldtbord og to kakebord denne helga. For en luring jeg er.


Mormor og Linn.

Jeg kommer nok ikke være den som kommer med mest religiøst input av fadderene, slik som presten sa vi hadde ansvar for å gjøre, men jeg tar sats på å være ho tulne, gøye Marri som kommer på besøk fra utlandet og alltid har med gaver og godteri. Jepp, jeg skal bestikke Vilde (og hennes foreldre) til å alltid like meg. 

50års-lag

Helgen som gikk ble tilbragt hjemme i Ålesund, og jeg ble fløyet hjem for anledningen pappas 50, og Vildes dåp.

Pappas bursdagsselskap må kunne sies å være en suksess! Jeg storkoste meg iallefall veldig! Det var både taler, allsang, quiz og generelt fanterier.

Mamma, vi barna, søskene til pappa, pappas kompis Gunnar og tante Janne holdt taler. I tillegg kom Hjørdis fra serveringsteateret en tur innom, og det er jo aldri en skuffelse! Jeg er i overkant glad i taler, både og høre på samt og holde selv. Jeg syns det er så artig, spesielt når talene kommer fra ulike hold, for da blir de så forskjellige, og ikke minst snakkes det om vedkommende fra helt ulike perspektiv, slik som her; pappa ble talt til som en pappa, som en ektemann, kompis og lillebror. Det blir jo helt forskjellige vinklinger, og jeg koser meg jeg. Det kommer vel heller ikke som et sjokk at jeg ble litt rørt et par ganger, spesielt da Martin talte. Grineberta. Pappas søsken hadde laget en bildeframvisning med masse gamle bilder fra pappas barndom, bilder som få av oss hadde sett før. Veldig artig!


Pappa, luetrendsetteren.


Farmor og pappa i fjøra. Legg merke til den stilrike bekledningen allerede på 60tallet.

Det var god stemning fra første stund, og verdens flinkeste mamma hadde laget et digert koldtbord. Det ble tidenes resteparty for mugne mennesker på søndagen, og Martin fikk antakeligvis fylt opp fryseren i Narvik. 


Pappa ønsker velkommen.


Dagens outfit: 
Bursdagskrone - laget av Malene og barna i barnehagen.
Briller - nye, og som skreddersydd for anledningen.
Bukse (Som dere ikke kan se) - Angry Birds-pyjamas 


Min nydelige storesøster Lena og meg.


Hjørdis kom innom for å hedre jubilanten.


Det ble heldigvis nok allsang til at mormor og Lena fikk tilfredstilt sine behov! Onkel Per stiller opp med pianospill.


Her har vill jubel fra "Team Geir" blitt foreviget. Vinnerene av quizen.

Det var mange flere koselige bilder som jeg kunne tenkt meg å legge ut, men pappa mente folk ikke ville ha bildene brettet utover marianneskuseth.blogg.no. Uforståelig? Ja. Uansett - det er absolutt ikke vanskelig å ha det kjekt i slikt et godt selskap. Mamma og pappas venner er så kjekke (og sprø), og familien vår likeså - så da blir det jo en knalloppskrift på en god fest. 

(Er det nå jeg skal være skikkelig voksen og si "takk for laget"?)  

Reiselysten!

Jeg har ennå ikke delt dette med dere, men nå er det vel strengt tatt på tide:

Jeg sendte inn en søknad på å få delta i et prosjekt gjennom Norskmedisinstudentforening, hvor man skal hospitere tre uker på Palestinsk sykehus. For et par uker siden fikk jeg svar på søknaden: og jeg ble tatt inn!

Jeg skal til Palestina i fire uker i sommer!

Jeg ble så glad da jeg fikk beskjeden, at jeg ringte til alle på telefonlista mi, men av en eller annen sinnsyk grunn var alle opptatt, og ingen tok telefonen. Derfor ble jeg stående å hoppe for meg selv på golvet og med jevne mellomrom springe tilbake til ipaden og lese mailen på nytt. Jeg har vært så redd for at jeg har lest feil på den mailen, og oppfattet at jeg skulle få være med, mens det i realiteten sto det motsatte, så den mailen har jeg snart lest 16 ganger, og kan den på rams. Og jeg skal fortsatt til Palestina, jeg leste rett. 

Mitt hjerte har lenge banket for det palestinske folk, og det er en drøm som går i oppfyllelse når jeg nå skal få dra dit. Uretten som rammer det palestinske folk er grusom, og det er rett og slett helt utrolig at den Israelske stat får drive terrorisme slik de gjør. Historien gjentar seg selv, og vi opplever nå et nytt Apartheid, og det uten at verden leer en finger. Det er helt uforståelig. Jeg begriper det ikke..

Men uansett - mer om det senere. Jeg skal selvsagt ta med meg datamaskinen og ipaden når jeg drar, og jeg skal selvsagt ta dere med på reisen min. Det blir antakeligvis mange svette bilder av meg, i og med reisen er lagt til juli - den varmeste måneden - men jeg klager ikke. Jeg kommer sikkert til å oppdatere dere litt oftere enn nødvendig med skillet mitt - for jeg går ut i fra at det kommer til å bli et festelig skille mellom hode og kropp. Man skal jo kle seg beskjedent, og dekke alt mellom skuldrene og knærne, og med andre ord kommer hodet mitt til å se ut som om det er skrudd på resten av kroppen. Det blir gøy.

Men jeg kommer også til å skrive alvorlig om situasjonen slik den er, slik jeg opplever den, og slik det palestinske folk opplever den. Formålet mitt ved denne turen er jo både å få opplyst meg selv, og sett det med mine egne øyner, men ikke minst å prøve å belyse andre om uretten! 

Prosjektet starter 24. juni, og jeg reiser et par dager i forveien, tror jeg.

I anledningen har vi fått en litteraturliste som jeg ikke har rukket å pløye gjennom, ennå, men regner med det blir tid til det senere, også. Og heldig som jeg var, holdt Mats Gilbert (som i Gilbert og Fosse) foredrag om Gaza, spesielt med tanke på 08-09 krigen, i Ålesund akkurat i det jeg kom hjem! For en flaks. 

Jeg var jo på seminar i fjor med Erik Fosse, og ble så inspirert og motivert av alt han kunne formidle, og gledet meg derfor også veldig til Gilbert. Og han infridde! Han snakket i to timer om uretten som rammer det palestinske folk. Kjempedyktig kar.

Pappa ble til og med med oss (meg og Trine), noe jeg syns var ganske sporty. (Dette var riktignok etter at han fikk forsikret seg om at det ikke var i SVs regi, eller at det kun kom til å være oss og en masse rødstrømper i palestinaskjerf og kordfløyelsbukser der. - Noe det heller ikke var, for oppmøtet var dødsbra!)


Pappsen. 


Vi kom kun fem minutter før, for hvem skulle trodd at det møtte opp over 250 stykker til et pro-palestinamøte i Ålesund? Fikk hedersplassen på bakerste rad.

Gleder meg helt vilt til juni!

Les mer i arkivet » Oktober 2014 » Januar 2014 » November 2013
Marianne Sofie Skuseth

Marianne Sofie Skuseth

24, Ålesund

24 år gammel solstråle fra Norges Venezia - Ålesund. Lever livets glade dager som medisinstudent i Slovakia, trives svært godt med det. Var stor bloggentusiast tidligere, i all hovedsak entusiastisk over egen blogg. Nå har det dabbet litt av. Er ikke blogging bare såå 2012? :-)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits